Utforsker Wilco-effekten
Plus
Cut Worms nye album «Transmitter» er resultatet av et fruktbar samarbeid med Wilco-legenden Jeff Tweedy.
Anmeldelsen er publisert i samarbeid med Popklikk.no
MUSIKK
Cut Worms
«Transmitter»
Jagjaguwar
Bak navnet Cut Worms, skjuler den Brooklyn-baserte artisten Max Clarke seg. En singersongwriter som tidligere har latt seg inspirere av musikk fra 50-60-og 70-tallet, som for eksempel Jonathan Richman, Marshall Crenshaw, The Beach Boys, The Everly Brothers og The Crickets.
Cut Worms' forrige, og selvtitulerte album, ble spilt inn i tre bolker, og pĂ„ to av platas beste spor, «Donât Fade Out» og «Living Inside», bidro brĂždreparet Brian og Michael Dâ Addario fra The Lemon Twigs. PĂ„ «Donât Fade Away» lukter det vestkyst-pop av aller beste merke. Ă hevde at det vrimler av gode lĂ„ter pĂ„ Cut Worms' andre langspiller er ingen overdrivelse.
PÄ sitt nye, og fjerde album, «Transmitter», har Max Clarke alliert seg med Wilcos Jeff Tweedy, et samarbeid som fant sin form etter at Cut Worms hadde vÊrt oppvarmingsband for nettopp Wilco. Og nÄr du finner tonen med Tweedy, er muligheten for at resultatet av samarbeidet bÊrer frukter definitivt til stede. Noe det ogsÄ har gjort, for selv om det forrige albumet er glimrende, er musikken som Äpenbarer seg pÄ «Transmitter» trolig et hÞydepunkt sÄ langt i karrieren for Max Clarke og hans Cut Worms.
«Transmitter» er spilt inn i Wilcos The Loft i Chicago, et studio der forutsetningene for Ä leke seg og utforske, knapt kan vÊre bedre. Et studio der Clarke og Tweedy har jobbet tett pÄ hverandre, og der sistnevntes tilstedevÊrelse skinner gjennom rett som det er. Noe som ikke er sÄ rart med tanke pÄ at Tweedy, foruten Ä ha produsert plata, ogsÄ spiller bÄde diverse gitarer og bass pÄ flere av lÄtene.
Om noen skulle mene at Clarke har mistet noe av sÊrpreget fra sine forrige album, har de muligens et poeng, men sÄ lenge totalen blir sÄ til de grader vellykket betyr ikke det all verden. At for eksempel gitarlyden nÄ og da kan minne om Tweedys tidligere bravader i Wilco, tilfÞrer bare plata litt ekstra krydder. Noe glimrende lÄter som «Evil Twin» og «Barfly» er svÊrt godt eksempler pÄ. PÄ sistnevte gÄr ogsÄ tankene til The Go-Betweens, men det er kanskje bare meg.
Det finnes fremdeles mange referanser til til 50-60-og 70-tallet pĂ„ «Transmitter». Som for eksempel «Out of Touch» og «Worlds Uknown», sistnevte er utstyrt med deilige og janglete gitarer ikke ulikt det melodiĂžse landskapet Big Star oppholdt seg i. Samtidig beveger flere av lĂ„tene seg mer i retning av noe som kan beskrives som alt/indie-rock med americana-vibber. PĂ„ en av platas beste spor, «Donât Look Now», flyr for eksempel tankene til R.E.M. og lĂ„ta «Man On The Moon». Stemmene til Clarke og Michael Stipe, minner faktisk litt om hverandres (men bare litt, altsĂ„).
«Windows on the World» er en liten Äpenbaring av en lÄt, som rusler av gÄrde kledd inn i en lekker melodi. Nydelige og saktegÄende «Shut In» treffer ogsÄ blink godt hjulpet av et lekent piano og fine koringer. PÄ energiske og melodidrevne «Long Weekend» nÊrmer vi oss, mye takket vÊre janglete gitarer og taktfast tromming, noe som kan minne om powerpop. Albumet avsluttes med pianoballaden «Dream», der Clarke, med unntak av strykerne, spiller alle instrumentene selv. Noe som selvsagt ikke kan gÄ galt.
FÄ nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg pÄ her!