Herold

Grunnene til at Tommy Olsen ikke bør utleveres til Hellas er enkle, og de er åpenbare, skriver Rune Berglund Steen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For å ta de viktigste: Ingen bør tilbringe så mye som én dag i retten fordi man har reddet liv og dokumentert statlige overgrep.

Anklagene mot Olsen bør regnes som et rettsovergrep i seg selv. Hver dag Olsen bruker på å forsvare seg mot dem, er i realiteten et overtramp mot hans grunnleggende rett både til å redde liv og til å ytre seg.

Ingen skal måtte gå omkring nærmest som en merket mann, i frykt for hva de neste dagene, ukene og årene vil bringe, fordi man har reddet liv og brukt sin ytringsfrihet.

Man kan ikke forutsette at Olsens rett til en rettferdig rettergang, som nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 6, vil bli overholdt. Det er vanskelig å finne et tydeligere eksempel på et land vi i utgangspunktet vil tenke på som en rettsstat, men som på systematisk vis har brukt både administrative og strafferettslige tiltak for å ramme humanitære hjelpere og menneskerettsforsvarere, enn Hellas.

Rett og slett «på et sjokkerende nivå», som FNs spesialrapportør om situasjonen for menneskerettsforsvarere har uttalt. Dette er både godt kjent og godt dokumentert gjennom mange år.

Den mest kjente saken med rettsforfølgelse av humanitære hjelpere, den såkalte ERCI-saken, endte med frifinnelse i januar i år – men det var etter åtte år med rettsforfølgelse hvor flere av de tiltalte levde under et umenneskelig press, og i en prosess preget av både uryddighet og dårlig politiarbeid, ifølge Human Rights Watch.

At domstolene har vist evne til uavhengighet, innebærer at man selvsagt må håpe på frifinnelse til sist. Domstolene kan imidlertid ikke beskytte Olsen mot den urimelige straffeforfølgelsen i seg selv, eller den betydelige belastningen det vil utgjøre, med dramatiske og gjennomgripende konsekvenser både for ham og hans familie.

Den belastningen vil være så alvorlig at den vil gå langt i å oppfylle greske myndigheters forsøk på å intimidere menneskerettsforkjempere, uansett hva utfallet i straffesaken eventuelt blir flere år fra nå.

Realiteten er at greske myndigheters tilnærming har vært svært vellykket: Det er generelt ingen sivile redningsskip igjen i Egeerhavet, og humanitære aktører har i utstrakt grad enten innstilt eller begrenset sitt arbeid, selv livreddende arbeid mens mennesker i nød fortsetter å drukne.

Om forfatteren

Rune Berglund Steen er forfatter, blant annet av «Mellom piggtråd og åpent hav. Kampen for å hjelpe mennesker på flukt i Europa» (Forlaget Manifest, 2024), der noen av intervjuene det henvises til i denne teksten er hentet fra.

Til og med Leger uten grenser (MSF) opererer under bekymring for reaksjoner, og følger strenge internregler for å forsøke å sikre seg mot ulike sanksjoner, slik den lokale koordinatoren i MSF fortalte i et intervju med meg høsten 2024.

Det er ikke merkelig, all den tid én av de tiltalte i ERCI-saken var en humanitær hjelper tilknyttet Leger uten grenser.

Det fortjener også å trekkes fram at Olsen er tiltalt parallelt med lederen for Den greske Helsingforskomiteen, Panayote Dimitras. Greske myndigheters påstand er i praksis at Den greske helsingforskomiteens arbeid i seg selv, eksempelvis med å varsle greske myndigheter om asylsøkere som har ankommet Hellas og ønsker å søke asyl, innebærer bistand til menneskesmugling.

Dette er, for å si det mildt, å snu menneskerettsarbeid på hodet. Det har like fullt medført inngripende og alvorlige inngrep i livet til en av Hellas’ mest framtredende menneskerettsforkjempere. Dimitras har fått støtte fra en rekke hold, også en resolusjon fra EU-parlamentet med sterk kritikk av Hellas for saken.

Hvis norske myndigheter godtar straffeforfølgelsen av Tommy Olsen, bidrar de aktivt til trakasseringen av menneskerettsforsvarere.

Det er heller ikke nytt at norske myndigheter betrakter Hellas som et utfordrende land i slike sammenhenger. Norge har i lengre perioder både begrenset og helt stanset overføring av asylsøkere til Hellas under Dublin-samarbeidet fordi man ikke har hatt tillit til at asylsøkere vil få en akseptabel behandling der – blant annet etter dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 3, forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Det er en annen kontekst, men likevel beslektet. Det er ingen tvil om at tilstrømningen av asylsøkere er en utfordring for Hellas, og heller ingen tvil om at greske myndigheters svar har innebåret en alvorlig svikt i den greske rettsstaten på flere områder relatert til asylfeltet.

Vi kan ikke forutsette at Olsen vil gis akseptable forhold i et gresk fengsel. Hellas er dømt gjentatte ganger for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 3 også i sin behandling av fengselsinnsatte, og har senest i 2026 inngått forlik etter å ha erkjent problematiske fengselsforhold i en sak for Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Det handler om forhold som alvorlig overbefolkning, dårlige sanitære forhold, skadedyr, manglende oppheting, begrenset tilgang på vann og dårlig bemanning, noe som også bidrar til betydelige forekomster av vold blant innsatte. Europarådets torturkomité kom med skarp kritikk av greske fengsler senest i mars i år, hvor de igjen framhevet forhold som dette.

En annen norsk hjelper, fotografen Knut Bry, har i et intervju med meg beskrevet den lille cellen hvor han selv satt varetektsfengslet i Hellas som rå betong i både vegger, tak og gulv, med en femti centimeter bred betongkant til å sove på, og så lite lys at han ikke engang så at det var et toalett i cellen, i form av et hull i gulvet.

Igjen: Dette er aldri noe man skal være henvist til fordi man har reddet liv og dokumentert overgrep.

Å bare svare at «Hellas er en rettsstat», slik FrP har gjort, innebærer i sum meningsløs formalisme, hvor man ikke forholder seg til enkle, dokumenterte realiteter – i verste fall med dramatiske konsekvenser for Olsen.

Hvis norske myndigheter godtar straffeforfølgelsen av Tommy Olsen, bidrar de aktivt til trakasseringen av menneskerettsforsvarere. Ikke bare risikerer det å sette Olsens arbeid ut av funksjon, noe som i seg selv trolig vil bety mindre offentlig informasjon om menneskerettsbrudd begått av greske myndigheter. Det vil også bidra til det undertrykkende klimaet som allerede hersker for humanitære hjelpere og menneskerettsforsvarere på asylfeltet i Hellas spesielt og langs Schengens yttergrenser generelt.

Hvis en menneskerettsforsvarer utleveres fra Norge, vil det sende et rungende signal om at ingen hjelper er beskyttet mot statlig forfølgelse noe sted.

For alle som er opptatt av ytringsfrihet: Tiden er nå. Retten til å ytre seg mot et lands myndigheter, og å avsløre og dokumentere overgrep, er en av de viktigste grunnene til at vi har ytringsfrihet i utgangspunktet.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Mer debatt