Gard Sveen (57) harselerer både over seg selv og sine kolleger i denne ganske trivielle psykologiske thrilleren.

Den prisbelønte krimforfatteren Gard Sveen er ikke nådig mot seg og sine i denne psykologiske seriemorder-thrilleren.

En av de sentrale skikkelsene i boka er nemlig den usympatiske og jålete krimforfatteren Jan Inge Farstad. Han har tjent seg styrtrik på dårlige krimromaner, og er ifølge boka en langt bedre selger enn forfatter.

Når han attpåtil bor i Larvik, kan en mistenke at Sveen med dette portrettet blant annet gir et ørlite spark til Larviks store sønn, Jørn Lier Horst.

Nå er det mange ting ved Farstad som ikke har den minste likhet med sympatiske Lier Horst. Sveens fiktive krimforfatter er skallet, stusslig og mangler dametekke. Han har dessuten konsentrert seg om bestialsk krimlitteratur der vold mot unge kvinner er en viktig ingrediens.

Dette siste kan tyde på at Sveens drepende karakteristikk av den spekulative bestialiteten i dagens krimlitteratur like godt er en harselas over boka han selv har skrevet.

Skalpjegeren

Gard Sveen

Krim

«Spennende nok»

Seriemorder

For selve hovedplottet – det er mange underfortellinger her – handler om et grotesk funn på en hytte ved Kirkenær. Der blir en mor og hennes ti år gammel datter funnet drept.

De er begge skalpert, og på det skamferte liket av kvinnen ligger en enorm svart huggorm og en kråkevinge.

Kripos-etterforsker Ulf Hammer får sjokk. Han kobler drapene umiddelbart til en uløst sak som har martret ham i ti år.

Det er drapet på en ung sykepleierstudent. Også hun var skalpert, og ble funnet med en huggorm og en kråkevinge. Det er ikke tvil om at det er samme morder. Spørsmålet er hva som trigger morderen, og hvorfor det er ti år siden siste drap.

«Skalpjegeren» er den tredje boka i serien om det originale etterforskningsparet Agnete Ness og Ulf Hammer. Hun er en lynskarp vestkantkvinne og sjef i Kripos. Han en tørrlagt alkoholiker fra østkanten.

I denne boka blir han degradert fra Kripos-jobben til en «Cold Case»-gruppe, angivelig fordi sjefen mener han ikke kan jobbe så tett på sin samboer Agnete.

Med seg har Ulf sin makker Amir – han flyktet fra Iran som ung, og står i fare for å miste jobben på grunn av sikkerhetsklareringen.

Også smellvakre og beintøffe Maiken er med i etterforskningen. En forfriskende nykommer er psykologen Jenny von Stegman.

Hun har en imponerende CV fra FBI, stammer fra det svenske aristokratiet, men er noe helt annet enn det de skeptiske etterforskerne forventer.

Motivet er syltynt

Krimforfatteren Farstad blir involvert fordi han i forkant av drapet har fått en melding fra det som antagelig er morderen selv.

Utover i boka er det likevel grunn til å mistenke ham for iscenesettelse og at han selv står bak de groteske drapene.

Det er mange andre mistenkte her, blant annet bygdas lærer som har et litt for godt øye til de unge jentene på skolen. Det samme med fastlegen med det merkelige smilet og det uhyggelig ugleaktige blikket, og psykologen i bygda – også han en underlig type.

Psykologen igjen fatter mistanke til sin unge klient Jens, som har store psykiske problemer og en voldshistorikk.

Statsviteren Gard Sveen debuterte i 2013 med kriminalromanen «Den siste pilegrimen».

For den boka fikk han både Rivertonprisen og Glassnøkkelen (prisen for Nordens beste krim), samt Maurits Hansenprisen for beste krimdebut.

I 2018 trillet mange av oss terningkast 6 for den le Carrë-aktige spionthrilleren «Bjørnen».

«Skalpjegeren» er en mer finmasket psykologisk thriller – og her er Sveen på det jevne.

Sveen skriver godt og levende, og boka er spennende nok. Men det er noe gjenkjennelig og nesten karikert både over plott og mange av skikkelsene. Spesielt morderen, hvis stemme vi følger parallelt. Han er spenna gæren - som alle seriemordere. Akkurat identiteten hans kommer som en overraskelse, men motivet er både syltynt og konstruert.