Herold

– Måten vi omtaler barn på, sier noe om hvordan vi forstår dem, skrives det i dette innlegget.

Jeg leser innlegget med beskrivelsene av skolen i Sarpsborg, i Sarpsborg Arbeiderblad, med både uro og ettertanke. Ikke fordi utfordringene som beskrives i skolen ikke er reelle – det er de. Mange lærere står i krevende situasjoner hver dag. Men fordi løsningen som antydes, i stor grad handler om å flytte på barna som strever, framfor å forstå hva som ligger bak atferden.

Samtidig er det vanskelig å komme utenom at språk og framstilling i seg selv også betyr noe.

Måten vi omtaler barn på, sier noe om hvordan vi forstår dem.

Jeg har selv erfaring fra et trinn i barneskolen som over tid var preget av betydelig uro og utfordrende atferd. Dette var en elevgruppe som startet skoleløpet sitt under pandemien, og som i liten grad fikk utviklet grunnleggende sosial kompetanse i de første skoleårene.

Situasjonen var krevende – både for elever og lærere.

Likevel ble det satt inn tiltak. Skolen fikk støtte, blant annet gjennom PPT. Det ble jobbet systematisk, målrettet og over tid. Det krevde ressurser, kompetanse og utholdenhet. Men det ga resultater.

Ingen elever måtte tas ut av fellesskapet. Ingen ble definert som et problem som måtte fjernes.

De ble møtt, forstått og fulgt opp – og utviklingen snudde.

Det er nettopp her jeg mener kjernen i læreryrket ligger.

Barn er ikke først og fremst atferd. De er mennesker – i utvikling, med følelser, erfaringer og ulike forutsetninger. For mange er skolehverdagen også tette knyttet til en livsfase preget av store endringer, særlig i overgangen til ungdomstid, med både fysisk og emosjonell uro.

Atferd oppstår ikke i et vakuum.

Hjernen er fortsatt under utvikling gjennom hele barndommen og ungdomstiden, særlig områdene som handler om impulskontroll, følelsesregulering og vurdering av konsekvenser.

Det betyr at barn ikke alltid har forutsetningene for å håndtere det de selv står i, uten støtte fra trygge voksne.

Atferden kan ha sammenheng med nevrodiversitet, belastninger hjemme, utenforskap, mobbing – eller forhold som ennå ikke er avdekket. Fellesnevner er at barn ikke utviser krevende atferd uten grunn.

Når barn møtes med ensidig kontroll, korrigering og negative forventninger, vil mange naturlig gå i forsvar. Det er en menneskelig reaksjon – ikke et bevisst valg.

Parallelt finnes det er stor gruppe foreldre som står opplever å stå alene i dette. Foreldre som over tid har forsøkt å få hjelp for barn som strever, uten å bli møtt med tilstrekkelig forståelse eller tiltak. For mange oppleves møtet med skolen som belastende, fordi det i stor grad handler om det som ikke fungerer.

Her ligger det potensial for bedre samarbeid.

Når skole og hjem møtes med gjensidig respekt, nysgjerrighet og vilje til å forstå, øker også muligheten for å hjelpe barnet.

Samtidig er det viktig å erkjenne at dette arbeidet krever kompetanse – og at ingen står ferdig utlært i møte med barn som strever.

Det finnes ressurser.

PPT, Statped, BUP, og andre fagmiljøer som sitter på kunnskap om utvikling, nevrodiversitet, regulering og atferd. Det finnes kurs, veiledning og fagstoff som kan gi nye perspektiver og verktøy i møte med krevende situasjoner.

Å søke mer kunnskap er ikke et tegn på svakhet – det er et tegn på profesjonalitet.

Noen ganger må også endringen starte hos oss voksne. I hvordan vi forstår, møter og jobber med barna.

Skolen er ikke bare en arena for faglig læring. Den er også en av de viktigste sosiale utviklingsarenaene vi har.

Det innebærer et ansvar som går utover undervisning alene.

De voksne som møter barna hver dag, er rollemodeller. Hvordan vi møter barn i krevende situasjoner, er med på å forme deres forståelse av seg selv og andre.

Det er samtidig viktig å erkjenne at kvaliteten på hvordan voksne møter barn, varierer. De fleste gjør en god jobb – men ikke alle. Barn er i en sårbar posisjon, og er avhengige av voksne som møter dem med respekt, trygghet og selvkontroll. Når det svikter, kan det sette spor. Nettopp derfor er bevissthet rundt egen rolle og væremåte avgjørende i møte med barn.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan vi håndterer utfordrende atferd – men også hva slags voksne vi ønsker å være i møte med den.

Lærere trenger støtte, rammer og ressurser for å stå i dette arbeidet. Det er det ingen tvil om.

Men løsningen bør ikke være å redusere kompleksiteten ved å flytte barna ut av fellesskapet.

Erfaringer viser at det finnes andre veier.

Og kanskje er det verdt å løfte blikket litt: Når disse barna en dag blir voksne, og møter motstand i livet – hvilken stemme er det da de bærer med seg?

Er det stemmen til den voksne som korrigerte, kjeftet og avviste?

Eller er det stemmen til den som så dem, støttet dem og hjelp dem videre?

Det er et ansvar som strekker seg langt utover klasserommet.

Sterke krefter advarer mot utbygging: – Skolen må tilpasses elevene

Før Sarpsborg vedtar særskole: Sju spørsmål politikerne må stille

Barndommen er ikke en app!

Bruker 800 millioner på fire år – mangler likevel nesten 2 milliarder