Herold

Er de viktigste egenskapene til en politiker – sjølsagt i tillegg til å lytte.

Derfor tar jeg i utgangspunktet Bjørnar Berntsen sitt leserinnlegg (RB 23.03.26/HA 20.03.26) som et kompliment. Slik jeg leser det mellom linjene, er dette stikk til oss i opposisjonen som stiller kritiske spørsmål, og ofte har andre forslag til vedtak og løsninger.

Når faglige råd blir valgfrie – hvem taper på det?

Men Berntsen sier også i innlegget sitt noe som provoserer meg: «Når faglige råd gjentatte ganger blir avvist uten begrunnelse, sier det noe om en holdning som bør bekymre oss alle.»

Mener Berntsen virkelig at noen av oss i kommunestyret opptrer bekymringsfullt? At vi ikke tufter politikken vår på kunnskap og ambisjoner om å skape et best mulig Ringsakersamfunn?

At noen – i motsetning til Arbeiderpartiet – utfordrer forvaltningen og politikken som utøves må da være et sunnhetstegn for lokaldemokratiet.

Et råd er nettopp det det er; og ulike fagmiljøer kan fort ende opp med å gi ulike råd.

Mye er på stell i Ringsaker og Norge, men jammen har vi også mye å gå på. Hvordan skal vi få kalibrert et kostbart og detaljstyrt velferdssamfunn om det ikke fins motkrefter til det etablerte?

Hvis politikken blindt skal følge byråkratiet, og la seg temme med tvangstrøye – gjerne formsydd i Brussel – trur jeg samfunnet vårt mer og mer fjerner seg fra grasrot og sunn fornuft.

Når vi i Senterpartiet er ærlige på og har gode grunner for at vi ikke ønsker noen ny bydel mellom E6 og jernbanen i Brumunddal; så står vi for det, og stemmer deretter uten å legge oss flate for såkalte faglige råd.

Når vi i Senterpartiet stusser over at Brumunddal får oppsiktsvekkende stor pengestøtte til 17. mai-feiring, så tar vi opp og spør om begrunnelse for det, uten at det betyr mistillit. Det er vårt mandat å bringe til torgs aktuelle saker som angår innbyggerne.

Berntsen kritiserer opposisjonen for at vi ikke lyttet til faglige råd sist kommunestyremøte, da vi foreslo en mindre økning av engangsavgiften på navnet minnelund enn det som var innstilt. Vi la vekt på det sosialpolitiske aspektet, og vår intensjon var å unngå stor avgiftsøkning fra ett år til et annet.

Når nye Brumunddal ungdomsskole – som står øverst på kommunens investeringsliste – tilsynelatende kommer i skyggen av rådhusplaner; ja, da etterlyser vi framdriftsplanen. Med dagens vanvittig høye byggekostnader – mye grunnet direktiver og lover fra faglige miljøer i EU – må vi ha tunga rett i munnen og prioritere klokt. Senterpartiet mener bruk, gjenbruk og ombruk av egne tomter og bygg bør prioriteres i stor grad.

Apropos skole. Når Arbeiderpartiet med sine posisjonsvenner har ivret for å sentralisere skolestrukturen – ofte forankret i faglige råd; vil kun framtida vise om det var de mest framtidsretta faglige rådene de valgte lytte til.

Hva som er en bra skole er det nemlig delte faglige meninger om.

Og det var dette med å tenke sjæl og mene. Slike som min favorittminister Kari Nessa Nordtun gjør. Hun ser et problem, skjærer igjennom og viser handlekraft. Antakeligvis trosser hun mange veletablerte faglige råd.

Håper hennes lederstil inspirerer flere politiske ledere.

Tenk om landbruks- og matministeren planta foten bestemt ned i Støres sandkasse, og krevde det som faktisk trengs for å øke sjølforsyninga. I stedet for å stå med Østerdalslua i hånda, og nikke forståelsesfullt til mantraet om at det er mange andre sektorer i statsbudsjettet som er viktigere enn matberedskap denne gangen også.

Eller om kommunalministeren sendte fullfinansiering som vedlegg i mail til kommunene om lovpålagte tjenester.

Eller om klima- og miljøministeren innrømmer at grønnsminking ikke stimulerer til bærekraftig utvikling og verdiskaping, og ber Miljøverndirektoratet sporenstreks forkaste forslaget sitt om å la 30 % av landet gro igjen for å pynte på klimaregnskapet vårt.

Eller at helseministeren brukte energien sin på å faktisk gjøre noe med den dysfunksjonelle helseforetaksmodellen.

Lista kunne vært lenger, men poenget mitt er at vi trenger handlekraftige og kunnskapsrike politikere, som også evner å prioritere det viktigste – uansett hvilke faglige råd de til enhver tid må forholde seg til.

Jeg våger å påstå at Berntsen og kommunen skal være glad for at de har en opposisjon som stiller kritiske spørsmål og kommer med alternative forslag.

Hva skal vi med politikere dersom de ikke evner å tenke sjæl og mene?

Når kritiske spørsmål blir et problem

Å være uenig er greit, men vi må forklare hvorfor