Herold

I denne artikkelen skal jeg se nærmere på hva Tromsø-avisene skrev om alkoholforbruket i Tromsø på 1800-tallet. For å sette det hele i litt perspektiv, skal jeg først ta med noe om alkoholforbruket generelt i Norge og Tromsø, i tida før den første Tromsø-avisa kom ut, i 1832.

I Nord-Europa kalles perioden fra 1600-tallet til slutten av 1800-tallet for «Den store Europeiske rus». I denne perioden var det stort sett lov til å drive med hjemmebrenning i Norge, eller husflid, som også noen valgte å kalle geskjeften.

I hele Tyskland, England og Norden ble det i denne perioden satt til livs uhorvelige mengder med brennevin, noe som etter hvert fikk store negative konsekvenser både for enkeltindivider, familier, ja, for hele nasjonen. Her skal vi se hvordan dette også gjorde seg utslag i Tromsø.

I 1702 fikk Tromsø sitt første brennevinsutsalg, og det på selveste Prostneset, vegg i vegg med domkirka. Det var da også presten sin sønn, Knud Olsen, som stod for det kunststykket.

I 1716kom presten Thomas von Westen til Tromsø, ens ærend for å få avviklet brennevinssalget på Prostneset. Det første da også til at eieren, Knud Olsen, måtte flytte, for ikke si landsforvises, til Tromsdalen, der han imidlertid fortsatte sin geskjeft

År 1752:En av dem som var sterkt bekymret over brennevinskonsumet her nord, var amtmann Hagerup. Noe det første han gjorde, i 1752, var å skrive brev til kongen i København, der han beskrev de forferdelige forholdene.

År 1791: Prost Schielderup klaget til amtmannen over ødselhet og misbruk ved brennevinsutsalg og drikk ved Tromsø kirkested på høymessedagene.

År 1800: Over Tromsø Tollsted ble det importert ca. 100 000 (hundretusen) liter brennevin. Innbyggertall: 100. (Hundre).

År 1807:Det var nå til sammen ca. 13 kramboder i Tromsø, de fleste lå i Sjøgata. Krambodenes viktigste handelsvare var brennevin, og herfra ble det i tillegg til salg i større kvanta, også drevet skjenking av brennevin rett over disk. Byens innbyggertall var på denne tida ca. 170 personer, med stort og smått, hvilket betød at det var et skjenkested for hver 13. innbygger.

Første del av 1800-tallet var Norge så og si det man kan kalle for et hjemmebrent-samfunn. På de fleste gårdene brant man selv, og i tillegg fantes det ca. 10 000 brennerier i landet på denne tida.

År 1818: Prost Colban om nordlendingene: «Deres tykke blod medfører at nordlendingene blir avstumpet i sitt følelsesliv, og deres dorske likegyldighet sløver deres åndsevner. Tykt blod og seig væske kan ikke settes i bevegelighet uten spirituøs drikke. Utrolige mengder kan både mann og kvinne, ja barn, herav ta uten synderlig virkning. Til å beruse en fisker behøves store mengder.»

År 1821:Over Tromsø Tollsted ble det viderebefordret 80 000 liter brennevin. Innbyggertall: Ca. 350.

År 1827:Engelskmannen Robert Everest skrev følgende i sin rapport fra Tromsø: «De innfødte har tomme ansikter og store støvler». Han skrev også at Tromsøs befolkning var så drikkfeldig, at det var umulig å få gjort noe arbeid på mandagene.

År 1828: Sorenskriver Hans Møller utga skriftet «Om forferdeligheten av umåtelig nytelse av brennevin.»

En annen som tok opp kampen mot brennevinet, var presten Laestadius. Han skrev blant annet: «Når nu drankerne og horene begynner å skrike i Helvete: «Jeg pines storlig i denne ild» , så vil ikke en gang den jordiske far ynkes over sine barn.(…). Der får drankerne drikke gloende drikke. Der får horene hore med Djevelen. Der får brennevinshandlerne måle ut flytende ild i kannevis og drammevis. Der får alle sammen be: «Belsebub, du Helvetes konge! Vær oss nådig, og pin oss ikke så gruelig».

Også karlsøypresten Nils Jønsberg, skrev på denne tida flammende prekener mot alkoholens forbannelser.

År 1830-1840:Forbruket av brennevin tiltok stadig, og var på det høyeste omkring 1830-1840. Da stod brennevinet for ca. 90 % av det totale alkoholforbruket, og hver voksen innbygger i Norge drakk gjennomsnittlig 14 liter 96 % brennevin pr. år.

Når vi vet at det all hovedsak var mannfolk som konsumerte brennevin på denne tida, altså halvparten av befolkningen, øker antall liter 96% brennevin til ca. 25 liter pr. voksen innbygger pr. år. I tillegg kom, og som ikke er registrert i denne statistikken, all hjemmebrenten og alle smuglervarene. Høyere alkoholforbruk har det aldri vært registrert her til lands, verken før eller siden.

I Norge i dag drikkes det årlig ca. 6,5 liter rent brennevin pr. capita over 15 år.

Utdrag fra et brev, skrevet av en engelskmann, som var på besøk i Tromsø i 1872:«På Prostneset ligger det en bygning som for tiden benyttes til brennevinsutsalg, en simpel restaurant, ut fra hvilken der står en stygg stank av det simple brennevinet som brukes i Norge. Rå stemmer høres ut på gaten, og vitner om at de ellers så nøkterne utseende nordmenn, likeså godt som våre rå landsmenn, kunne henfalle til drukkenskapens sørgelige last. At en sådan bule skal få lov til å ligge så nær byens gudshus, støter i alle fall min anstendighetsfølelse.»

Tromsø-avisene om alkoholforbruket og dets konsekvenser

År 1832: Den første avisa i Tromsø ble utgitt dette året, og allerede i utgave nummer to, stod følgende leserinnlegg på trykk:

«Er loven om brennevinsvesenet også gjeldende for Tromsø? Og hvem sin plikt er det i så fall å påse dens opprettholdelse? Kan det være noen oppbyggelse å se den til kirken søkende allmue lørdags aften, som oftest før de nyter den hellige nattverd på søndag, å ligge beruset på gatene, og mon ei de mang en gang smått opptjente penger ofte bortødsles i brennevin, mens en sulten flokk der hjemme gråter etter brød? I sær er det opprørende å se folk, som på søndags formiddag, etter at de har nytt altererts sakrament, om aften er så perialiserte at de er helt sanseløse, hvilket ikke nu sjeldent skjer i denne by.»

År 1841, redaktøren i Tromsø Tidende:«I disse dager har de fleste håndverkere innskrevet seg hos klokkeren som nøkterhetsmenn. Jeg ærer og akter disses handlemåte. (…) Denne vår lille nystiftede nøkterhetsforening er fra flere sider betraktet, av meget stor betydenhet.»

År 1842, avisa Tromsø Tidende:«Thi sørgelig er det å erfare, hvor allmuen, ja, selve enkelte av de der skal være kommunikant på søndag, langt ut på lørdags aften beruser seg på kroene, inntil man som oftest kommer ut derfra, enten på hodet eller knærne.»

År 1844, avisa Tromsø Tidende: «De nærmest til våningshusene gående, synes å være ektefolk, der nu i en brennevins rus drømmer seg hvetebrødsdagene tilbake. De to borterste, er på forespørsel, en mor med sin 12 års gamle sønn, begge sjanglende og slentrende av brennevinets overvekt, og den ømhet hvormed den beskjenkede mor slynger sine armer om den ikke mindre berusede pode, er komisk og tragisk tillige. Snart forsvinner disse barbariets representanter.»

År 1847, Tromsø Tidende: «Fylleriet, det er de simplere klassers avgudiske tilbedelse av brennevinet, innsuget med morsmelken, og næret i livets uskyldsalder. Det er et onde hvis make historien ikke kan oppvise. Alt hva vi leser av fortids tyranni, grusomhet og redsler, alt vi i vår tid kaller ulykker, så som krig, pest, hungersnød, ildsvåde osv., er i sammenligning med brennevinselendigheten, kun for bagateller å regne.»

År 1865, Tromsø Stiftsidende: «Redaksjonen har i et tidligere nummer av dette blad, ytret seg med hensyn til den tiltagende drukkenskap, og med den de mange hånde fordervelige følger, og da spesielt den uorden og det spetakkel i gatene, som man ei uten gru kan være vitne til. Det er ikke bare i ukedagene at kroene ,vinkippene og drikkestedene fra den tidlige morgen til den seine kveld, ja, kanskje endog utover natten, holder åpent, og gladelig å motta enhver som vil gjeste dem. Det er ofte her at mannen fortærer den drepende drikke, og bruker opp de pengene som skulle være til hans og hustruens, samt barnas nødvendige underhold, mens disse sitter hjemme og både fryser og sulter.»

År 1873, avisa Nordlands Amtstidende:«Beruselsen har i ca. halvparten av tilfellene vært en medvirkende årsak til alle ulykkene på sjøen».

År 1886, fra et leserinnlegg i avisa Tromsø Stiftstidende: «La oss ikke se gjennom fingrene med drukkenskapen, og la oss ikke beskytte den ved å akte drukkenbolten med respekt. La han heller føle godtfolks forakt! Dette, at vi ler av fulle folk, at vi gir dem adgang til våre selskaper, og er god kamerat med dem, det opphjelper drukkenskapen, i stedet for å motarbeide den. . Hvis den ånd rådde blant oss, at det var en stor skam å drikke seg full, slik at drukkenbolten måtte snike seg bakveiene, ja, da hadde vi vist oss som rette temperance-arbeidere. (…). Til å fylle en med forakt for alt fylleri, vil jeg anbefale Jesu Kristi Evangelium.»

År 1899, avisa Tromsø: «Det gives vel neppe noget som avstedkommer så store ulykker, som brennevinet (…). Det sørgelige er at dette legemiddelet, som egentlig var bestemt for de syke, senere har blitt til en vanlig drikk. Dette er en av de merkverdigste, og i sine følger, sørgeligste begivenheter i hele den menneskelige historie.»

Da gjenstår det bare for meg å oppfordre til, at all medisin kan tas med god samvittighet.