Herold

Forfatterne av «Boligkrisa i Tromsø begynte ikke med Airbnb» og forsvarerne av korttidsutleie har rett i én ting: Boligkrisa i Tromsø startet ikke med Airbnb. Prispress, lav boligbygging og høy etterspørsel har vært der lenge. Men det poenget brukes nå mest som en måte å slippe å snakke om det som faktisk skjer i dag.

Boligkrisa i Tromsø begynte ikke med Airbnb

For det som mangler i disse innleggene, er ikke analyse. Det er vilje til å være ærlig om egen rolle.

Når lønnsomheten i korttidsmarkedet i perioder er langt høyere enn i langtidsmarkedet, flyttes boliger dit. Det er ikke kontroversielt. Det er sunn fornuft og helt grunnleggende økonomi. Og det er også akkurat det aktører i markedet bygger virksomheten sin på.

Da blir det ganske spesielt å lese lange resonnementer om hvorfor dette likevel ikke skal ha særlig betydning. I debatten kan man håndplukke eksempler og bakgrunnstall for å underbygge eget syn. Det er nettopp det som gjøres her.

Å høre aktører som selv tjener godt på utviklingen forklare hvorfor de ikke er en del av problemet, fremstår lite overbevisende. Når forklaringen samtidig flyttes over på «alt annet som ikke fungerer», blir det vanskelig å ta på alvor og en stråmannargumentasjon som utelukkende har som mål å distrahere fra deres egen rolle i et problematisk boligmarked.

Det holder ikke å vise til at antall annonser går opp og ned gjennom året. Det avgjørende er hvor mange boliger som i praksis inngår i systematisk korttidsutleie. Selv med forsiktige anslag er det snakk om et volum som i en by som Tromsø faktisk betyr noe. En boligreserve som i dag brukes til noe annet enn hjem.

Likevel forsøkes debatten redusert til å handle om enkeltpersoner som leier ut litt på si. Læreren eller den jevne tromsøborgeren som leier ut mens de er på ferie eller et rom i sin egen bolig i høysesongen.

Det er ikke der problemet ligger.

Problemet er profesjonaliseringen, og bransjen innleggsforfatterne representerer og i praksis forsvarer. De er en del av problemet og har en egeninteresse i at fokus blir skiftet over til manglende boligbygging eller andre deler av boligmarkedet som ikke fungerer som det skal.

Når det bygges opp selskaper som drifter boliger, optimaliserer priser, håndterer booking og driver titalls enheter, da er det ikke lenger snakk om «folk som leier ut litt» og delingsøkonomi. Da er det en næring. En næring som bidrar til å presse vanlige arbeidstakere ut av et allerede presset boligmarked. En næring som mener det er viktigere å berike seg selv enn å ta vare på lokalmiljøet, som syns det er helt greit å operere i gråsoner på bekostning av andre.

Den er basert på én enkel realitet: Det er mer lønnsomt å bruke boliger som overnattingstilbud enn som hjem.

Det er vanskelig å ta argumentasjonen på alvor når de samme aktørene både fremhever hvor lønnsomt dette er og deres egen fortreffelighet samtidig som de hevder at det ikke påvirker boligmarkedet i særlig grad.

Begge deler kan ikke være sant samtidig.

Så trekkes Edinburgh frem som et skrekkeksempel: Regulering førte til høyere priser og færre gjester.

Men det er en selektiv lesning.

Edinburgh er en by med helt andre forutsetninger enn Tromsø: langt høyere befolkningstetthet, sterk internasjonal etterspørsel og et boligmarked som allerede var kraftig presset før reguleringene kom. Samtidig vet vi at reguleringen faktisk reduserte antall korttidsenheter betydelig.

Da blir det naturlige spørsmålet: Hva ville skjedd uten regulering?

Det får vi ikke svar på og spekuleringen fra personer som har mest å tjene på at situasjonen i Tromsø forholder seg uendret blir lite troverdig.

Å bruke én by med helt andre forutsetninger som fasit for Tromsø, er ikke analyse. Det er argumentasjon. Og et kjent grep: Hvis regulering ikke løser alt, fremstilles det som om det ikke virker i det hele tatt.

Det vi faktisk vet om Tromsø, er langt enklere:

Vi har for få boliger.

Og vi bruker en del av dem til noe annet enn å bo i.

Det er ikke bare et spørsmål om bygging. Det er et spørsmål om prioritering.

Det finnes allerede en betydelig mengde boliger som i dag brukes til korttidsutleie i stor skala. De er ikke borte. De er tatt ut av det ordinære markedet fordi det er mer lønnsomt.

Får man kontroll på det som i praksis er skyggehotell, vil en del av disse boligene komme tilbake. Det betyr flere boliger tilgjengelig for helt vanlige tromsøværinger.

Det vil merkes. Og det vil merkes raskere enn nye reguleringsplaner og byggeprosjekter.

Kommunen har allerede virkemidler til å følge opp dette, og har til og med satt av ressurser. Det bør være et tydelig signal til de som i dag presser grensene om at dette ikke er en situasjon som varer evig. Forhåpentligvis ser vi allerede kommende sesong at det følges opp i praksis av kommunen og de første varslene til de som opererer i gråsonen sendes ut så snart som mulig.

Til syvende og sist handler dette ikke om hvor komplisert boligmarkedet er.

Det handler om hvor ærlige vi er om hva som faktisk skjer og vår egen rolle i det hele. Arbeidstakeren som leier ut et rom i høysesongen eller leiligheten sin mens man er på ferie har ikke rolle som en betydelig del av problemet i boligmarkedet. Undres om forsvarerne av skyggehotell, gråsoner og en stadig mer profesjonalisert næring knyttet til korttidsutleie kan si det samme.

Korttidsutleie er ikke hele forklaringen og problemene i Tromsøs boligmarked er langt mer kompleks enn at en enkelt faktor har skylden.

Men når de som tjener mest på utviklingen bruker mye energi på å forklare hvorfor den ikke betyr så mye, er det all grunn til å stille spørsmål ved motivasjonen.