Hva feiler det oss, når vi i vår overflod klager på dårlig råd?
Mye vil ha mer og fanden vil ha fler!
Slik kan det oppfattes når folk i våre naboland og Europa for øvrig følger debatten om høye priser, dårlig råd og krav om økt kjøpekraft i Norge. Vi klager særlig på dyr mat, høye drivstoffpriser, strøm og i noen kommuner som f. eks Tromsø høye hus/leiepriser.
Ved alle lønnsoppgjør krever LO og andre arbeidstakerorganisasjoner økt kjøpekraft – reallønna må øke mer enn prisene. Det er blitt et ufravikelig krav, men det er grunn til å spørre om vi har vi godt av det?
Er klagingen faktabasert eller et iboende ønske om å stadig få mer å rutte med selv om de fleste av oss har god økonomi (80 %) og bruker mye mindre prosentvis i forhold til inntekt på mat, drivstoff o.l. enn i andre land det er naturlig å sammenlikne seg med. I tillegg har vi i Norge et økonomisk sikkerhetsnett mht. trygd og offentlige støtteordninger som trår til i særlig vanskelige tilfeller – det skal vi være takknemlige for og mye av dette er kjempet fram av arbeiderklassen med Ap i spissen – enten vi liker å høre det eller ikke!
JARLE LAURITSEN, bio
TV-innslag i beste sendetid viser enslige forsørgere m/ barn og familier som til tross for full jobb sliter med å få endene til å møtes. Noen får hjelp fra dett offentlig, men mange må i tillegg benytte seg av matstasjoner som drives av frivillige for gratis utdeling av mat. Dette er utmerket, men mange førler det nok som nedverdigende og i «gamle dager» var det forbundet med skam å ikke greie å forsørge seg selv og sin familie. Fattigkassen var siste utvei. Heldigvis er dette nå i ferd med å slippe taket, men vi ser også her at noen misbruker ordningene for å finansiere neste Syden aller alpinferie i Mellom-Europa.
Iflg. statistikk fra FN for ca. to år siden har nordmenn liten grunn til å klage. Vi er det landet i Europa som desidert kaster mest. Det være seg klær, møbler og alskens duppeditter som mobtelefoner, el-utstyr m.m. Det skal være siste mote og da spiller prisen ingen rolle. Hele 30 % av alt vi kjøper går på søpla ubrukt eller bare delvis brukt. I matveien kaster i snitt hver nordmann fullt spiselig mat for kr 10.000,- pr. år. Restemat går i søpla og datostemplet «best før» likeså – da er det er skammelig å klage på høye matpriser.
Men Coop, Norgesgruppen, Orkla, Eurospar, Rema 1000 og Rimi vil jo selge, og alle er «billigst» samtidig som de går med milliardoverskudd. Div. regjeringer har prøvd med møter og tiltak for økt konkurranse, men lite har skjedd til nå. Matvarekjedene har i praksis monopol i en uskrevet avtale om samarbeid.
Etter krigen har vi i Norge vært så heldige å oppleve en sammenhengende periode med økonomisk vekst som mer eller mindre har kommet alle til gode, i alle fall nesten alle. Vi har vent oss til at slik skal det være og krever at de som styrer landet sørger for det. Hvis ikke risikerer de å tape neste valg.
De politiske partier overbyr hverandre for at velgerne skal få bedre råd – mer til eget forbruk/ sløsing.
Å be folk om å stramme inn på livreima eller redusere på sløsingen er ikke politisk salgbart!
Vi skal hjelpe de som virkelig trenger det, men for over 80 % av oss er det ingen grunn til å klage. Vi kan jo starte med å bruke noe av det vi kaster eller som henger ubrukt i klesskapet før vi kjøper nye klær.
Plukkfisk og «pytt i panne» er god restemat – prøv det i stedet for å kaste for kr 10.000,- pr. år!