Herold

For henne opplevdes dette ikke som hjelp – men som et dypt tillitsbrudd.

Min datter ble henvist til habiliteringstjenesten for å få hjelp til å forstå sin egen diagnose og for å øve seg på å kommunisere – på sine egne premisser. Hun trengte et trygt rom. Hun trengte å bli møtt med respekt. Det fikk hun ikke.

I stedet oppdaget hun at personen hun skulle kommunisere med hadde lest over 100 journalnotater om henne – uten at hun visste det. Dette var dypt personlige opplysninger fra lege, sykehus og tidligere samtaler. Begrunnelsen? At det var «nødvendig» for å kunne kommunisere med henne.

For min datter opplevdes dette ikke som hjelp – men som et dypt tillitsbrudd.

La oss være tydelige: Når noen går inn i de mest sårbare delene av livet ditt uten at du vet det, uten å bli spurt, uten å få si nei – da handler det ikke lenger bare om faglige vurderinger. Da handler det om makt.

Vi klaget saken inn. Konklusjonen var at det ikke forelå lovbrudd. Helsepersonell kan lese journal dersom det er nødvendig for helsehjelp. Men loven krever imidlertid også at pasienter får medvirke, får informasjon og at opplysningene begrenses til det som er nødvendig.

Så hvor var disse rettighetene da min datters journal ble gjennomgått i et omfang hun aldri var forberedt på?

La oss stille de spørsmålene som faktisk betyr noe:

• Hvilket konkret tjenstlig behov forelå for å lese nær 200 journalnotater – når rammene for kontakten var samtaler på hennes premisser?

• Hvilke av disse opplysningene var strengt nødvendige for å gjennomføre samtalene?

• Hvorfor ble hun ikke informert og involvert, slik loven krever?

Hun var ikke i et behandlingsløp slik hun forsto det. Hun skulle kommunisere på egne premisser. Hun forsøkte å bygge seg opp, steg for steg, i et tempo hun kunne håndtere. Det hun opplevde, var det motsatte.

For et menneske som allerede strever med trygghet, kan et slikt tillitsbrudd få store konsekvenser. Det gjør noe med viljen til å åpne seg igjen. Det gjør noe med troen på at hjelpeapparatet faktisk er der for deg.

Dette er ikke en bagatell. Det er et inngrep i et menneskes privatliv og eierskap til egen historie.

Og det stopper ikke der. Personen det gjelder fikk en lederstilling i spesialisthelsetjenesten – mens tilsynssaken pågikk – i en del av tjenesten som skal ivareta mennesker i sårbare situasjoner. Dette bør vekke bekymring.

Vi trenger et helsevesen som ikke gjemmer seg bak hva som er lov, men som tar ansvar for hva som er riktig. For uten tillit fungerer ikke hjelpen.

Min datter ønsket å lære å kommunisere. Hun ønsket å bli møtt med respekt for sine grenser. Hun ble ikke det.

Det har sittet langt inne å fortelle dette offentlig, så dette har jeg brukt lang tid på. Jeg har vært redd for at det skulle skade min datter. Men med tiden har jeg innsett at det er viktig å dele erfaringen. Kanskje kan andre som står i lignende situasjoner se at de ikke er alene, og at det faktisk er mulig å stå opp for sine rettigheter.

Dette er en sak som burde angå oss alle.