Herold

Det er fascinerende å lese Bærum kommunes begrunnelse for å flytte styringen av lærernormen fra skolenivå til kommunenivå (Budstikka 19. mars):

«Det vil bidra til en mer målrettet ressursbruk, og mulighet for kommunene å prioritere der behovene faktisk er størst».

Da lurer jeg på hvilken superkompetanse de menneskene innehar som skal klare å vurdere hvor behovene er størst?

Jeg mener det er helt umulig å få et riktig bilde av dette fra kommunenivå av flere grunner.

Det er stor grunn til å trekke i tvil hvor sterk den skolefaglige kompetansen er på kommunenivå.

De siste 30–40 årene har man fjernet et nivå med skolefaglig kompetanse – det gamle skolekontoret som kommunen styrte. Veldig mange av de oppgavene som tidligere ble løst på kommunenivå, er overført til skolene.

Vil skrote lærergaranti: – Handler ikke om penger

Å være skoleleder i dag er en mye mer mangfoldig oppgave, med ansvar for hele bedriften. Da virker det helt uforståelig at det er det «strippede» kommunenivået som best vet hvor skoen trykker. For meg høres dette ut som rent tullball.

Det er pussig at «bedriften skolen» som nærmest har totalansvar for alt, faktisk ikke er de beste til å styre skolens hovedfinansiering – inntektene, som jo lærernormen er.

Bærum kommune står frem i en annen artikkel samme dag, der kommunaldirektøren for aldring og mestring forklarer hvordan de har lykkes å kutte godt over 100 millioner kroner i bruk av innleide helsevikarer (143 millioner i 2022 mot 11 millioner i 2025).

Det er gode nyheter, og det gir mening at det er fokus på at det er der «vikarer brukes for å opprettholde ordinær drift», som gir spesielt negative konsekvenser. Derfor har de styrket grunnbemanningen og den faglige kompetansen.

Dette er fint å lese, men samtidig litt trist. Er ikke dette selvsagt?

Dette gjelder for skolen og barnehagene også. Vi behøver ikke lure på om stabil og tilstrekkelig grunnbemanning med god kompetanse gir et godt læringsmiljø. Den vet best hvor skoen trykker, som har den på. Så enkelt er det.

Om kommunen tviler på at skolen er faglig egnet til å styre lærernormen til kommunens beste, så får de jobbe med å styrke denne kompetansen hos skolelederne, ikke flytte styringen til et «ekspertnivå». Det blir på en måte som å sende skolen ut på livets vei for å mestre alle sine oppgaver i en buss der ekspertene holder i rattet.

Reels til alle saker

Skolene trenger:

• stabil grunnbemanning med to lærere per klasse
• et tak på hvor store klassene kan være
• styrket kompetanse på flere felt (helse, både fysisk og psykisk)

Elever kan ikke jobbe på hjemmekontor. Jeg tror de fleste av oss voksne hadde fått store problemer om vi skulle innordnet oss de rammene elevene får både fysisk (rom, ventilasjon) og faglig. Faglig tenker jeg der det er høyt sykefravær, dispensasjoner fra bemanningsnormen (både barnehage og skoler) og mye innleie av vikar.

En god grunnbemanning reduserer vikarbehovet drastisk. I egen klasse er det mye enklere å gå over til plan B når voksne er syke og samtidig ivareta elevene på en god måte.

En grunnregel i livet er at rettigheter og plikter henger sammen. Det følger som regel en plikt med hver rettighet. Skolen har store forpliktelser og ansvar og trenger på samme måte å selv få styre og ha fri tilgang på rettighetene, i dette tilfellet lærernormen.

Vil fjerne minstegrensen for lærere: – Grunnleggende uenig

Advarer mot å fjerne lærernorm: – Vi må våkne

Frykter kjempeklasser i Bærum-skolen: – Kjenner ingen som vil dette

Kommunekommisjonen vil skrote lærernormen

Kjære folkevalgte, hvem lytter dere egentlig til?

Manglende respekt for lærerprofesjonen