Herold

Energiminister Terje Aasland argumenterer for en økning i kraftproduksjonen, samtidig som han argumenterer for en økning av kraftkrevende datalagring. Hvor blir det av klimamålene i denne argumentasjonen?

Prognosene for vårt fremtidige kraftbehov blir stadig høyere. Grunnen er en økende interesse for å etablere datasentre i Norge – en industri som angivelig skal bli vår nye olje. Det er disse forventede etableringene som nå legges til grunn for det fremtidige kraftbehovet.

Vi skal altså ikke bare nå klimamålene. Vi skal samtidig slippe til et udefinert antall svært kraftkrevende prosjekter som legger beslag på den samme kraften vi trenger for å nå disse målene. En slik satsing vil nødvendigvis skape et betydelig behov for ny kraftproduksjon.

Hvis dette er regjeringens retning, står vi overfor et nærmest ubegrenset kraftbehov – et behov som er langt større enn det vi kan dekke med vindkraft. Er det ikke da på tide at regjeringen gjør et valg? Vi de fortsette å presse gjennom vindkraft, vel vitende om at det aldri vil bli nok, eller se etter andre mindre konfliktskapende løsninger. For det finnes.

Uavhengig av svaret bør det foreligge en plan for hvordan dette skal løses. En slik plan ser det ikke ut til at eksisterer i dag. Snarere tvert imot: Dagens fremgangsmåte fremstår i hovedsak som preget av panikk og hastverk – noe som sjelden gir gode beslutninger.

Det kan virke som om det tidligere «mantraet»: Mer av alt – fortere, fremdeles er gjeldende i regjeringens politikk. Problemet oppstår når innholdet i «alt» ikke har samme retning. Og når «fortere» går på bekostning av kommunal selvråderett. fremstår det hele ganske planløst.

Grunnen til det er blant annet mengden datasentre som har søkt om tilknytning til nettet. Kraftbehovet som vil oppstå dersom alle disse prosjektene realiseres, er enormt – samtidig som det mangler en tydelig politisk prioritering. Heller finnes det ingen klare signaler fra regjeringen om hvilke arbeidsplasser man forventer at dette skal gi.

Videre ser vi det som kan fremstå som et mønster: Kommuner fremstilles som kunnskapsløse – men kun når de sier nei til vindkraft. Det antydes en utredningsplikt fra statsråden som er i direkte strid med plan- og bygningslovens rekkefølge i behandlingen av planinitiativ. Samtidig er det et rungende fravær av alternativer til den vindkraften kommunene åpenbart ikke ønsker.

I det som kan fremstå som panikk, forsøker staten å gjøre enda mer av det som ikke virker: øke presset mot kommunene i stedet for å lytte til de som rammes av inngrepene. Undergrave plan- og bygningsloven ved å kreve utredning, i stedet for å anerkjenne kommunenes rett til å forvalte egne arealer.

Faren ved en slik fremgangsmåte er at jo mer press som legges på kommunene, desto sterkere motstand vil oppstå. Resultatet av en slik utvikling kan bli svært ubehagelig – og stå i sterk kontrast til Arbeiderpartiets gamle slagord: By og land – hand i hand.

Det vi vet, er at datalagring gir svært få arbeidsplasser per energienhet sammenlignet med annen industri. Samtidig vil en stor satsing på datalagring legge press på kraftsystemet, noe som vil føre til økte kraftpriser for både husholdninger og eksisterende industri – og i neste omgang gå på bekostning av den industrien som faktisk skaper arbeidsplasser.

Fornybar kraft, som den vi produserer i Norge, er et knapphetsgode. Et knapphetsgode har per definisjon høy verdi – og bør ikke selges billig. I alle fall ikke til industri som bruker store mengder kraft og gir svært begrenset sysselsetting.

En ensidig satsing på denne typen industri kan i verste fall utkonkurrere annen virksomhet og redusere oss, også i denne sammenhengen, til en råvareleverandør. Verdiskapningen og overskuddet vil da i stor grad havne utenfor landet – slik vi ser i andre utviklingsland, der naturressursene tas ut, mens verdiene skapes andre steder.

Hva kan være grunnen til denne tilsynelatende ensporede satsingen på industri som verken gir aktivitet eller vesentlige inntekter til samfunnet, og som samtidig bruker en urimelig stor del av vårt knapphetsgode?

Kan grunnen være at det er kraftbransjen som definerer premissene for debatten – og dermed også legger premissene for regjeringens arbeid? Det vil i så fall kunne forklare regjeringens manglende vidsyn for hvilke konsekvenser en slik ensidig satsing har for resten av samfunnet.

For kraftbransjen er ikke – og skal heller ikke være – opptatt av noe annet enn det de er satt til å gjøre: produsere energi og tjene penger på det. Det er ikke noe galt i det. Problemet oppstår når staten ikke evner å se forbi dette premisset, men i stedet ukritisk bygger sin politikk på det samme.

I et slikt perspektiv fremstår en massiv nedbygging av norsk natur – for å dekke et akselererende kraftbehov med vindkraft – som lite gjennomtenkt.

Spesielt når en usikker gevinst ved datalagring raskt kan bli en kostnad for industrien, naturen og befolkningen – og samtidig stå i direkte konflikt med målet om å kutte våre CO2-utslipp.