Herold

Noen betraktninger….

Som tidligere leder ved Horg sykehjem gjennom mange år, følger jeg dagens debatt om nedleggelse

og samlokalisering med stor bekymring og en viss undring.

Jeg leser og hører om et Horg sykehjem som har et etterslep på seksten år på vedlikehold.

«Tak, vinduer og dører er lekk», og det står visstnok ikke så bra til med kjøkkenet heller.

«Sykehjemmet er tungdrevet, ikke bra for de som bor der, og det har ikke de fasiliteter man får andre plasser.»

Dette er skrale saker som blir fortalt politikere og utvalg av den avdelinga som har ansvar for bygninger og vedlikehold. Flere ganger opp gjennom årene ble behovene for vedlikehold meldt inn, spesielt i forbindelse med budsjettarbeid. Det handlet om ventilasjon, utette vinduer og annet nødvendig vedlikehold både inne og utendørs.

Hvis planen allerede da var det vi ser resultatet av i dag så forstår man mer om hvorfor lite og ingen ting ble gjort i forhold til vedlikehold på Horg sykehjem.

Så en blir fristet til å spørre om dette har vært en villet utvikling?

Samfunnsutvikling, behov for endrede tjenester og et stadig økende antall som trenger tjenester er noe som til enhver tid er viktig å ta med seg i et hvert planarbeid.

Endringer har også vært en viktig og nødvendig del av arbeidet på Horg. Helt fra oppstarten av aldershjemsavdelinga i 1960 har hele området på Horg vært i endring.

Sykehjemmet er utbygd i to etapper med økt kapasitet og tilpasset nye tjenestebehov. Siste utbedring ble gjort med oppdeling i grupper og med egne postkjøkken. Demensomsorgen, som etter hvert utviklet seg med økte behov, fikk en ny tilpasset avdeling med spesialkompetanse og en flott sansehage. Området har også tilgang til et innholdsrikt uteområde.

Vi fikk, i alle fall for oss, ansatte og brukere, et utmerket institusjonskjøkken i forbindelse med siste sykehjemsutbygging. Kjøkkenet har vært «hjertet» i området og i tjenestene. Mattilbud for alle som bor på området, for hjemmeboende og til mange andre formål. Mat levert med høy faglighet av dyktige ansatte. Tenk bare den muligheten det er med tilgang til mat, ønsket og tilrettelagt for den enkelte pasient, og med den gode matlukta som sprer seg og skjerper matlysten. Kjøkkenet har også gjennomgått utbedringer.

Utviklinga på området stanset ikke her.

Hjemmebasert omsorg fikk basen sin på området, særs viktig for fag og samhandling.

Omsorgsboliger, bofellesskap, aktivitet/dagsenteravdeling, avlastningstilbud. Alt dette skaper et mangfold av tilbud som kan dra veksler på hverandre. Ekspedisjon/kontor som hadde flere funksjoner, blant annet service og informasjon til besøkende. Egen frisør og fotpleier.

Lærlinger har vært et satsningsområde i alle år, samt praksis/utplasseringsplasser for skoleungdom.

Med det etterslepet på vedlikehold som nå blir skissert så skjønner en at det blir mye og ta igjen, men med den bygningsmassen og de mulighetene for ulike tjenester som finnes på området, så må det ligge oppgaver for en videre drift. Det kan ikke være mulig at alt reduseres til et saneringsobjekt. Man kan kanskje lett sanere et bygg, men har Melhus kommune råd til å sanere det fagmiljøet, den omsorgen og den lokale tilhørigheten vi har brukt over 60 år å bygge opp.

Horg har også gjennom flere år vært begunstiget med gaver, minnegaver etter begravelser og andre fra enkeltpersoner og foreninger/lag. Gaver som gjorde det mulig, når det ikke var budsjett, å benytte midler til utstyr og trivselstiltak. Ansatte tok gjerne et tak med maling og tapetlegging for å skape hyggelige omgivelser. Frivillige har bidratt med uvurderlige ressurser, blant annet med aktivisering og sosiale sammenkomster.

Noe må en ha å trøste seg med når tankene blir mange. Min trøst er alle de flotte årene jeg hadde på Horg. Rike møter med brukere/pasienter og pårørende. Kompetente, dyktige ansatte som leverte faglige og omsorgsfulle tjenester. Ansatte som samhandlet og var endringsvillige.

Vi fikk etablert et godt fagmiljø. Dette er avgjørende for å rekruttere og beholde ansatte, og for å gi faglig gode tjenester. Vi greide sammen å skape et godt miljø i de omgivelser vi hadde. Utfordringer hadde vi, men utfordringer skaper vekst. Stort sett hadde vi god tilgang på søkere. Sykefraværet kunne svinge, men var sjelden i «skyene».

Har forståelse for at i økonomiske trange tider så må det foretas prioriteringer. Økonomi kan inneholde så mye og tall kan brukes på mange måter. Jeg ønsker likevel at dere politikere og dere som sitter med saken ser muligheter i det som er etablert, alt trenger ikke være nytt, alt trenger heller ikke være sentralisert. Utviklinga i Melhus går mot urbanisering og sentrumsnært, men det er også viktig og ikke glemme verdiene som ligger i lokal tilhørighet.

Har også sett det nevnt at det er vanskelig å komme seg til Horg, men jeg tenker det er løsbart. Løsbart har det vært i 66 år. Har også forståelse for de som ønsker å bo nært butikk og restaurant, men erfaring sier at i andre faser av livet er god og trygg omsorg det beste.

Til slutt håper jeg på ei framtid for Horg, der gode valg gjør det mulig å ha tjenester til beste for Melhus sine innbyggere også i åra som kommer.

Helt til slutt sender jeg en tanke til de som nå jobber på Horg sykehjem i ei tid med utrygghet, og i fasiliteter som har fint lite positivt med seg i de omtaler som blir gjort.

Anne Jøraandstad