Herold

Påsken nærmer seg, og med den all den ståhei den medfører. Det kan da være opportunt å minne om at hvis noen fremdeles tror at nevnte høytid er innstiftet av de første kristne, tar man feil; det vil si at påsken opprinnelse må søkes i begivenhetene omkring israelittenes utvandring av Egypt (ca. 1300 fvt.), beskrevet i etablere 2. Mosebok 12. I forbindelse med den romerske korsfestelse av predikanten Jesus, og den påståtte oppstandelse, ble en ny «påske» introdusert av sekteriske svermere som fremdeles anså Jesus som Messias, uaktet han ennå ikke hadde oppfylt løftet om å utfri folket fra den romerske okkupasjonen og etablere en «gylden tid».

Messias – en utopisk figur. Messias, «oppfunnet» av de gamle jødene, ble satt opprinnelig inn i et håp om gjenopprettelse av Davids rike i alt dets herlighet. En ny tro ble nu etablert, og i den en «ny», spektakulær Messias. En Messias, hvis store oppgave var å påta seg soningen for alle synder, simpelthen ved å la seg henrette i menneskeheten sted. Og for å få kabalen til å gå opp, kalte man ordningen «Den nye pakt». Alle religioner er preget av detaljer, og kristendommen er intet unntak. Her konfronteres man f.ø. med flere analoge dogmer.

Universalismen. Selv om soteriologien (læren om Jesus som menneskenes frelser) er unik, er kristendommen preget av doktriner fra andre og eldre religioner. Her kan spesielt nevnes kristendommens bruk av læren fra hedendommen i Osiris-Dionysos-troen; kopier som en kontinuasjon fra en tid som strekker seg fra ca. 400 fvt. til ca. 1500 fvt. Og ved komparasjonene man leser i NT, gjenkjenner man Jesu feilaktige kosmorama (verdensbilde), i tillegg illusjonen om hans oppstandelse fra de døde og et nytt advent (som fortsatt lar vente på seg, to tusen år etter at det ble lovet).

Jesus ble ikke henrettet for å frelse menneskene. Myten om at Jesus ble drept i den hensikt å sone for menneskene synder er uholdbar; den er et påfunn fra selvbestaltede menn som utformet ideen om en ny Messias. Ikke alene som en «erstatning» for den av den lenge lovede Messias gitt av jødiske profeter, men til og med en Messias som ville dø for at guden skulle la være å straffe oss. Predikanten Jesus skulle opptre som et «offerlam».

Hvorfor lot Pilatus Jesus korsfeste? Var det for å «støtte» den nye jødiske sekten i dens tro på at evangelisten skulle dø i soning for deres frelse? Selvsagt ikke, den romerske landshøvdingen betraktet ikke delinkventen som noen farlig forbryter, men ikke desto mindre var han trett av folkets oppvigleri, og han visste at Jesus var en av lederne, og nu sto dog mange av folket utenfor og ropte «korsfest!» Slapp han fangen fri, kunne det tenkes at det kom til en ny demonstrasjon og et farlig oppvigleri, hvilket kunne anspore til kritikk hos tetrarken (landsfyrsten) Herodes Antipas, endog helt opp til keiseren i Rom, Tiberius, hvorfor han ga ordren om korsfestelse. Historien går videre.

Paulus. Kjent som en av de viktigste talsmenn pva den nye religionen, født i Tarsus, Tyrkia ca. år 10, og henrettet i Roma år 67. Fariseer jødisk/tyrkisk ætt og av yrke ambulerende teltmaker. Han forfulgte de kristne, men Ifølge en myte skal han ha hatt en synsk opplevelse av et møte med Jesus, hvilket bevirket en omvendelse som resulterte i at han er blitt ansett som den desidert viktigste pionér for kristendommen. Foretok flere reiser og skrev en rekke brever. Skal Paulus krediteres for noe, må det imidlertid være at han under sin prekentid ikke ville motta noen lønn, men fortsatte å sy telt «for ikke å være en byrde for menigheten.» Én av flere forklaringer på hans påståtte møte med Jesus, er at han led av en øyesykdom som ga ham hallusinasjoner.

Kristen-religionen ble, via mange sekteriske fektninger, offisiell i år 380, via Tessaloniker-ediktet, emittert ved keiser Theodosius 1 i 313, og ble den eneste lovlige religion i Romerriket. Prosessen ble innledet av soldyrkeren keiser Konstantin Den Store i 313 (Milano-ediktet).-Konstantin, sterkt influert av Flavia Helena (hvis egentlige identitet er omstridt), trodde at den nye guden, kalt Christos, ville støtte ham i alle kriger og la riket beholde makten, og konverterte derfor til den ny troen ... dog kun delvis, for først på dødsleiet lot han seg døpe. I 321 gjorde han Sol Invictus (søndag) til helligdag, og Jesu fødselsdag ble lagt til 25. desember, Solgudens dag.

En splittet religion. Til tross for den rigide troslære (pisteologi/teologi), preges kristendommen av diaspora, primært delt i de store partier, katolisisme og protestantisme, som igjen er delt i diversitetiske sekter. Den teologiske hovedsak er at Universet og mennesket er skapt og styrt av en gud, at mennesket har forbrutt seg mot guden, og for å unngå straff tilbys det frelse ved gudssønnens soning, men at det fremdeles er nødvendig for mennesket å føye seg etter gudens vilje. Ikke desto mindre har kristendommen oppkastet seg til et spesielt herredømme over kloden, via kriger, okkupasjoner og ved undertrykkelse av andre folk tatt verdenshegemonisk status. (Selve «frelsesverket», som ekspanderte under middelalderen, er en historie som krever en nærmere gjennomgåelse, og vil bli tatt opp senere).

Dagens ordprisme: -En religion som kaller seg «universell» er ikke annet enn en sekt som har hatt kommersielt gjennombrudd!- François Cavanna (1923-2014), fr.forf.