Herold

Omsorgsutfordringen er ikke noe som kommer – den er her. Halden står foran tøffe valg, og vi må ha politisk vilje til å prioritere helse og omstilling nå, før utfordringene vokser oss over hodet.

Halden står foran en tid der omstilling ikke bare er et valg, men en nødvendighet. For oss som har valgt å engasjere oss politisk – ofte på frivillig basis – betyr det å ta vanskelige beslutninger. Beslutninger som er helt avgjørende for at vi skal klare å møte utfordringene som vil prege lokalsamfunnet i tiår fremover.

Ifølge Statistisk sentralbyrå vil Norges befolkning vokse med rundt 600.000 mennesker fram mot 2050. Hele denne veksten kommer i aldersgruppen over 67 år. I dag er det cirka 900.000 personer over 67 år i Norge – innen 2050 vil tallet passere 1,5 millioner.

I Halden har vi allerede passert stadiet der det nå er flere eldre enn yngre. Flere eldre betyr økt behov for helse- og omsorgstjenester, tilrettelagte boliger og kompetent arbeidskraft. Dette merker vi allerede. Samtidig blir årskullene mindre, og vi får færre hender til å gjøre jobben. Lars Pedersen Due

Mens det i 2010 var 4,8 yrkesaktive per pensjonist, er vi i dag nede på 3,5. Tallet vil fortsette å falle og være rundt 2 i 2060. Enhver skjønner derfor at vi ikke kan løse omsorgsutfordringen med penger alene – fordi vi går tom for mennesker lenge før vi går tom for penger.

Utfordringene er synlige: Antall demente øker, flere skrøpelige trenger sammensatte tjenester, behovet for langtidsplasser og korttidsplasser vokser. Hjemmetjenester må gis til flere – og oftere.

Vi ser flere unge med sammensatte behov, flere slitne foresatte som trenger avlastning, og et press på alle deler av helsetjenesten. Vi trenger flere helsefagarbeidere, sykepleiere, ergoterapeuter, støttekontakter og fysioterapeuter. Vi må forebygge bedre, skaffe nok tilpassede boliger og legge til rette for at flest mulig kan leve gode liv – hele livet – og spesielt i alderdommen, som for mange vil vare 30–40 år etter pensjonsalder.

Forventningene til gode tjenester vil øke i takt med denne utviklingen. Det betyr at vi ikke bare må tenke på dagens behov, men planlegge for en fremtid der omsorgssektoren blir den klart største og mest krevende delen av kommunens ansvar. Når antall barn går ned, må vi flytte ressurser fra skole til helse. Det er krevende, og det møter motstand – men vi har ikke råd til noe annet. Det krever politisk vilje – og evne til å stå i stormen når motkreftene kommer.

Samtidig må vi huske det positive: Flere lever lenger og har gode liv uten hjelpebehov i mange år. De er ressurspersoner for seg selv, familien og lokalsamfunnet. Dette skal vi glede oss over.

Pedersen Due

Halden Arbeiderparti har tatt et klart strategisk standpunkt: Vi må prioritere og satse på helsesektoren. Og vi skal ikke bare satse – vi skal omstille, styrke forebygging og legge best mulig til rette for at flest mulig kan bo hjemme så lenge som mulig.

Å prioritere helse betyr ikke å nedprioritere barn og skole. Men når det blir færre barn, må vi bruke ressursene klokt – og se på strukturelle løsninger, som å tilpasse skolebygg og organisering til den nye virkeligheten. Det er slik vi sikrer kvalitet i begge sektorer.

Arbeiderpartiet senker ikke ambisjonene for Halden. Vi skal fortsatt ha gode lærere, god undervisning og fokus på læring og trivsel – men det er ikke hogd i stein at dette vil skje i de samme bygningene som i dag.