Når eldreomsorgen svekkes, skyves ansvaret hjem
En direkte henvendelse til kommunekommisjonen om konsekvensene for pårørende.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Innlegget om å «fire på kravene til eldreomsorgen» er forståelig i sin beskrivelse av presset kommunene står i. Utfordringsbildet er reelt. Men nettopp derfor er det også nødvendig å stille de spørsmålene som ikke stilles:
Hva skjer når ambisjonene senkes – og hvem tar konsekvensene?
Anse dette som en direkte henvendelse til dere som sitter i vår regjeringsoppnevnte kommunekommisjon.
Når dere foreslår å justere ned kompetansekravene i eldreomsorgen, beskrives det som et svar på mangel på ressurser og personell. Men det dere i realiteten gjør, er å flytte ansvar. For behovene forsvinner ikke. De blir igjen – hos mennesker som fortsatt trenger hjelp.
Og når tjenestene trekker seg tilbake, er det én gruppe som står igjen og fyller tomrommet: Pårørende.
Det er her resonnementet deres blir ufullstendig. For dere snakker om bærekraft i systemet, men sier lite om bærekraften hos dem som skal bære mer. Har dere vurdert hva dette betyr i praksis? Ikke i overordnede modeller, men i hverdagsliv:
- Tjenester som ikke lenger leveres, men som betyr at oppgavene som må løses i hjemmet.
- Ansvar som ikke forsvinner, men som ender med at pårørende må være omsorgsarbeidere uten grunnleggende kompetanse på sammensatte sykdomsforløp.
Har dere regnet på belastningen som flyttes? På sykefravær, på frafall fra arbeid, på psykisk og fysisk helse hos pårørende?
Eller ligger det en stille forutsetning i deres forslag – at familiene skal ta det ansvaret? For dette er realiteten: Oppgaver i eldreomsorgen forsvinner ikke fordi ambisjonene senkes. De omfordeles.
Dere snakker om bærekraft i systemet, men sier lite om bærekraften hos dem som skal bære mer.
Og de omfordeles til mennesker uten systemansvar, uten tilstrekkelig støtte og kompetanse, og ofte uten reell mulighet til å si nei.
Vi ser allerede konturene av dette når vi som pårørende koordinerer tjenester. Og følger opp medisiner og står i beredskap – døgnet rundt. Ikke som et supplement, men som en forutsetning for at systemet skal henge sammen.
Når dere nå åpner for lavere krav, legitimerer dere en videre forskyvning av ansvar. Det må dere være tydelige på.
Dette er ikke en kritikk av ansatte i eldreomsorgen. De står i en arbeidshverdag som allerede er presset langt utover det som er forsvarlig. Dette er en tydelig utfordring til dere som foreslår endringene: Ta ansvar for konsekvensene – ikke bare intensjonene.
Hvis dette er en villet utvikling – at mer ansvar skal bæres av pårørende – må det sies eksplisitt. Og det må følges av konkrete svar:
- Hvordan skal pårørende støttes?
- Hvordan skal belastningen kompenseres?
- Hvordan skal dere forhindre at pårørende selv blir syke?
Hvis ikke, står vi overfor en stille omlegging av velferdsstaten. Merk mine ord! En omlegging der ansvaret ikke forsvinner, men flyttes – fra fellesskapet til familien.
Det er mulig å forstå behovet for prioriteringer. Men det er ikke akseptabelt å gjennomføre dem uten å synliggjøre hvem som faktisk betaler prisen.
Så jeg stiller dere dette spørsmålet, direkte: Har dere tatt innover dere de reelle konsekvensene av det dere foreslår – for pårørende? Og er dere villige til å stå i det ansvaret?
For bærekraft kan ikke bare måles i budsjetter. Den må også måles i det enkelte menneskets verdi.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!