Herold

Plutselig kom det to store MB Sprintere med blålys mot meg. En uniformert og en nøytral grå. Den nøytrale gråfargen som jeg kjente igjen fra bildene. De bildene i avisen hvor krimteknikere fra Stavanger jobbet fra åstedet min mor ble drept. Det var bare å sette seg ned og vente på beskjeden om hva som hadde skjedd. Om det var et nytt drap på Haugalandet.

Det viste seg at det var to. To liv som hadde blitt tatt på Karmøy.

Hva skjer nå? Høyst sannsynlig svært lite. Kriseteam tar kontakt (håper at de tar kontakt med pårørende til gjerningspersonene også). Etter hvert blir navnene offentlig kjent fordi de står i fengslingsdokumentene. Kommunen holder pressekonferanse. Du blir kjent med en person som har jobben som bistandsadvokat. Det blir to begravelser og en rettsak. Kanskje en rapport fra Statsforvalteren siden det skjedde i et kommunalt botilbud. Familier får oppleve mye av det samme som jeg har opplevd

De pårørende vil erfare at rettssaken ikke er der for dem. Den er der for gjerningspersonens rettssikkerhet. Rettssaken skal ikke avdekke om det er noen systemiske feil eller feil hos kommunen. Den skal bevise at gjerningspersonene som står i retten har gjort det slik at de kan dømmes for det. Som pårørende er rettighetene svært begrenset. Statsforvalteren vil antakelig be om at kommunen gjør en egen vurdering av tilbudet hvis kommunen husker å varsle dem. Jeg har aldri hørt om noen som vurderer sine egne tilbud som uforsvarlige. Eventuelle funn risikerer å bli liggende i kommunal administrasjon. Lokalpolitikere får ikke vite noe. Nabokommuner puster lettet ut fordi det ikke skjedde hos dem. Læringen blir liggende i et arkivsystem med dårlig søkbarhet eller du blir forsøkt nektet innsyn i.

Etter drapet på Åkra har jeg kun funnet et tilsyn. Tilsynet av helsehjelpen gitt til drapsofferet, ikke gjerningspersonen. En rapport som så elegant inkluderer følgende ord: «Kommunen vurderer at den har gitt pasienten forsvarlig helse- og omsorgshjelp frem til han døde. Hans helsemessige negative utvikling ble raskt fanget opp, men det var et gap mellom den hjelpen som pasienten selv mente han hadde behov for og den hjelpen kommunen vurderte han trengte, og kom i posisjon til å gi.»

Etter drapet på min mor endret rapportene kraftig karakter over tid. Til å begynne med ble det hevdet at det ikke var behov for noe mer enn en egen evaluering og hvor det står en anekdotisk kommentar om at det knapt er mulig til å bli god nok. Senere har det blitt laget rapporter som har blitt tatt opp på Stortinget og medført endringer i praksis. Det kom til og med en rapport som konkluderte med lovbrudd i oppfølgingen av gjerningspersonen.

Det er imidlertid ingenting av dette som har blitt drevet frem av aktørene selv. Jeg har ennå ikke sett noen drap hvor det er skrevet rapporter med en felles evaluering fra politi, spesialisthelse og kommune. Selv ikke Kongsberghendelsen så skjedde dette. Kanskje kan lokalpolitikerne på Karmøy legge fra seg opphetede diskusjoner om omkjøringsveier og bygg. Isteden bidra til at en evaluering blir gjort som har overføringsverdi til andre kommuner i Norge?

Haugesunds Avis jobber for å få svar, jeg håper bare at de fortsetter å lete. Jeg håper også at lokale og nasjonale politikere lar seg engasjere. Det er dere som kan utfordre systemet.

Uansett så er det de pårørende etter de som har blitt drept som har det verst nå. Jeg kan bare si at min erfaring er at sorgen går over, men savnet forsvinner ikke. Kondolerer så mye!