Herold

I det øyeblikket solen krysser den himmelske ekvator og utligner natt og dag, beregnes det nøyaktig hvert år, og familier samles for å observere ritualene

Nordlig regnbue vignetten

Nowruz i en spesiell tid for iranere. Nowruz (Persisk: bokstavelig talt «ny dag») er navnet på det iranske nyttåret, også kjent som persisk nyttår. Selv om den har iransk og religiøs zoroastrisk opprinnelse, har Nowruz blitt feiret i over 3000 år i Vest-Asia, Sentral-Asia, Kaukasus, Svartehavsbassenget og Balkan.

I det øyeblikket solen krysser den himmelske ekvator og utligner natt og dag, beregnes det nøyaktig hvert år, og familier samles for å observere ritualene.

Dette er uten tvil iranernes viktigste høytid da festligheten pågår i tretten dager. Det nye året sammenfaller med vårjevndøgn og begynner den 20. eller 21. mars.

Fra to uker før nyttårsfeiringen ta til, tar man inn en del hvetekorn, bønner og andre belgfrukter som man legger på skåler for at de skal spire. Allerede en uke før selve nyttårs dagen begynner man å gjøre rent i huset. Dører og vinduer males i nye farger. Husmora vil kjøpe nye klær til seg selv og familien. Den viktigste seremonien, sprang over bål, holdes den siste onsdagen i det gamle året.

Neste dag prøver alle å dekke til og pynte et så fint bord som mulig. Det er viktig at et slikt nyttårsbord er (haft – sin). Dette betyr at man har fått med seg syv ting som begynner på (S) som for eksempel: sib (epler) sebzi (grønnsaker) serke (eddik) somagh (sumak) sir (hvit løk) sonbol (hyasint) sendjed (ville oliven). Bordet blir dessuten pyntet med blomster og kake og frukt. De grønne bønne-skuddene, gullfisk og speil blir også brukt til å pynte opp og Koranen blir lagt fram.

Like før det nye året tar alle familie medlemmene på sine nye klær og samles rundt bordet. En av familiens eldste medlemmer vil så lese en velsignelse. Før han er ferdig vil man være inne i det nye året. Alle i familien kysse hverandre og gratulerer hverandre. Sedler som er gjemt blant koranbladene deles av eldre medlemmer i familien til barn og de som kommer til besøk.

På den trettende dagen av det nye året drar man på piknik et sted på sletten eller i åsene rundt byen man bor. Man tilbringer gjerne hele dagen der. Etterpå kaster man alt det grønne man har pyntet huset sitt med i vannet. Med dette er nyttårsfeiringen over og folk kan begynner med sitt vanlige arbeid. I Norge, i motsetning til i Iran, finnes det ikke Nowruzstemning på gatene.

Her i Norge selvfølgelig ingen har anelse om at det er nyttårsaften i Iran, så staten og kommunen tar ikke hensyn og alle regninger kommer i posten. Ei uke før nyttårs begynner Iranere og ringe til hverandre. De vil gjerne vite hvor og hvordan nyttåret skal feires.

De gjør sitt beste for å finne opprinnelige ting som tilhører nyttårsboret og hvis de er heldig får dem fra familien fra hjemlandet i posten, sammen med det vanlige regninger som alle pleier å komme i mars. Veiavgiften, kommunalavgifter, telefonregningen, renovasjon, forsikring, bredbånd, eiendomsskatt (hvis du eier noe), strømregningen og så videre.

En iraner har både glede av nyttåret og bekymringer for sin økonomi. Ansiktet til iranere i mars tiden minne meg om teatermasker. De iranere som har barn må selvfølgelig feire påske, fordi barna må ikke være utafor og også feire nowrous, fordi barna må ikke glemme sin identitet. For barna er helt greit. De får bare nye klær, feirer og spiser fra pose og sekk.

I år er det ekstra spesielt å feire nyttår i eksil. Det er krig i hjemlandet mitt. Vi håper og ber for en bedre framtid for Iran.