Herold

Dette er skrevet som en reaksjon på Bjørn Erik Graffs innlegg, som etter min mening ikke tar innover seg både realiteten i de spørsmålene Døli og Løvstad Vel stilte i kommunestyret – og de helt reelle bekymringene til oss som står midt i konsekvensene av Varingskollen‑utbyggingen.

I sitt innlegg hevder Bjørn Erik Graff at Døli og Løvstad Vel, som har etterspurt grundige utredninger om støy, støv, trafikk og naturinngrep, samtidig er inkonsekvente når de spør om kostnadene ved Varingskollen-prosjektet.

Dette er en påstand som både misforstår situasjonen og undervurderer de som faktisk blir berørt av prosjektet. For oss som bor i Vargveien er konsekvensene alt annet enn teoretiske: 110 lastebiler daglig 5 dager i uken, store mengder støv og støy, og en anleggsperiode som kan vare opp mot åtte år.

Varingskollen – planer og kostnader

Det som har vært etterspurt er ikke unødvendige tilleggsutredninger, men helt grunnleggende dokumentasjon som må være på plass for at helse, trygghet og livskvalitet skal bli ivaretatt. Samtidig er det et faktum – ikke et påfunn fra «kritiske naboer» – at Nittedal kommune står i en presset økonomisk situasjon.

Nettopp derfor er det helt legitimt at det stilles spørsmål om pengebruken. Jeg formoder at spørsmålsstillerne tok opp dette i kommunestyret nettopp fordi kommunen nå må prioritere strengt.

De spurte: «Hva tenker flertallspartiene om denne prioriteringen i stramme budsjettider?» Det er et høyst relevant spørsmål, ikke et uttrykk for motstand mot Varingskollen.

Tallene som ble lagt fram i kommunestyret viser at planarbeidet allerede har kostet over 5,7 millioner kroner i eksterne tjenester, i tillegg til omfattende interne timer, årsverk og administrativ kapasitet. I en kommune der det også må spares på tjenester til barn, eldre og andre sårbare grupper, er det både naturlig og ansvarlig at det stilles spørsmål ved om ressursbruken står i forhold til nytten.

Trafikksikkerhet, helse og klima må gå først

Det er derfor misvisende når Graff forsøker å gjøre pengebruken til et argument mot spørsmålsstillerne. Å etterspørre trygghet og samtidig be om ansvarlig økonomistyring er ikke inkonsekvent – det er helt vanlig samfunnsansvar. Graff antyder også at spørsmålsstillernes innspill er et forsøk på å forsinke prosjektet med «kunstige hindringer». Det er en urimelig påstand.

Det store flertall av innbyggerne ønsker ikke å stoppe utviklingen av Varingskollen. Men det forventes at utviklingen ikke skal skje på bekostning av helsen, hjemmene og hverdagslivet til dem som bor tettest på.

Når Varingskollen presenterer seg som et folkehelseprosjekt, burde det være selvsagt at de tar folkehelserisikoen på alvor. I stedet velger Graff å bagatellisere innbyggernes bekymringer med lettvinte bilder om middager og pølser i kiosken. Det gir et inntrykk av at trivielle metaforer er viktigere enn de faktiske belastningene naboene vil stå midt i.

Marie ønsker svar om nærmiljøet

Vi som bor i Vargveien ønsker ikke mindre fakta – vi ønsker riktige fakta. Vi ønsker ikke mindre utvikling – vi ønsker bærekraftig utvikling. Og vi ønsker ikke mindre planlegging – vi ønsker planlegging som ikke skyver reelle konsekvenser under teppet. Hvis Varingskollen skal være et prosjekt som hele kommunen kan være stolte av, må man også ta hensyn til dem som bærer den største byrden.

Å lytte til berørte innbyggere er ikke bare riktig – det er en forutsetning for å skape tillit.