Herold

Jeg ble mildt sagt opprørt av å lese innlegget til Anne-May Hogsnes (uavh.) i Tønsbergs Blad, der hun sabler ned initiativet til å ta vare på låven på Olsrød.

Og det er ikke grenser for negativiteten i innlegget hennes. Det blir nesten komisk når hun skriver at låven er i konflikt med plasseringen av boligene. Gårdstunet og låven har stått der i snart 100 år, og gården er en svært gammel bosetting. Det norrøne navnet Ólafsruðindikerer at den ble ryddet i middelalderen, så da må det vel være planene som er i konflikt med gårdstunet – ikke omvendt. Og selvsagt er det mulig å finne løsninger som innebærer «ja takk, begge deler».

Når hun peker på manglende finansieringskilder, skinner det gjennom en holdning til denne typen tilbud, at de ikke skal koste kommunen noe. Men er det ikke nettopp kommunen som er med på å finansiere kultur- og rekreasjonstilbud på en rekke andre områder, selv om frivilligheten ofte spiller en viktig rolle?

Låve foran eldreomsorg!

Ingen rot i virkeligheten

Påstanden om «svekket funksjonalitet mellom omsorgsboliger og husmorskole (som skal bevares)» har heller ingen rot i virkeligheten – faktisk er det motsatt. Her overser Hogsnes et helt sentralt poeng:

Låven inngår i et helhetlig gårdstun, anlagt på et solrikt høydedrag, slik gårder tradisjonelt ble plassert i landskapet. Midt på tunet står et flott tuntre, og i bakkant ligger stabburet, som allerede er vedtatt vernet. River man låven, ødelegger man helheten og særpreget ved anlegget – det som gjør dette til et unikt kulturmiljø, og det siste intakte anlegget av sitt slag av husmorskolene i Norge.

Tønsberg profilerer seg som Norges eldste by og var landets hovedstad i middelalderen. Likevel har vi ikke vært spesielt flinke til å ta vare på gamle bygninger og historiske miljøer. Vi har noen middelalderruiner her og der, men har altfor ofte revet det gamle og erstattet det med sjelløs bebyggelse.

Låven foran eldreomsorg

Gode forbilder i Oslo

Å rive låven – og dermed ødelegge det intakte gårdstunet – vil være å gjøre det motsatte av det mange andre byer lykkes med. Ser vi for eksempel til Oslo, finnes det flere vellykkede eksempler på hvordan gamle gårdstun og historiske bygninger er tatt vare på og gitt nytt liv. Slike steder har blitt verdifulle møteplasser, som kombinerer kulturarv, aktivitet og rekreasjon, og gir byens befolkning levende historiske miljøer i hverdagen.

Vi ser dette tydelig på Vøienvolden gård, et av byens best bevarte gårdstun, som i dag brukes til kulturarrangementer, åpne dager og lokale møteplasser i grønne omgivelser. På Lillo gård er tunet bevart midt i den nye byutviklingen langs Akerselva, og fylt med liv gjennom kafé- og restaurantdriften Lille O, som har gjort området til et naturlig samlingspunkt.

Låven på Olsrød reddet i siste liten: – Bare kaos

Tveten gård er utviklet til kultur- og aktivitetssenter med sosiale tilbud, arrangementer og servering, og fungerer som en viktig møteplass i bydelen. På Nordre Skøyen hovedgård er den historiske hovedgården bevart som nærmiljøarena og selskaps- og arrangementssted, omgitt av park og allé som brukes flittig til rekreasjon.

Disse stedene viser at vern og aktiv bruk kan gå hånd i hånd – til glede for både lokalsamfunn og kommende generasjoner.

Et levende Olsrød for unge og gamle

Vil feie motstand av banen

Hva har vi så av slike møteplasser i Søndre Slagen? Ikke mange, så vidt meg bekjent. Området består i stor grad av sammenhengende boligfelt uten naturlige samlingssteder. På Olsrød har vi nå en mulighet til å ta vare på og utvikle noe unikt som vil bety mye for lokalmiljøet – og ikke minst for beboerne i de planlagte omsorgsboligene.

Å bruke låven til kulturarrangementer og kafédrift med uteservering på det flotte gårdstunet i sommerhalvåret vil være midt i blinken for beboerne. Samtidig kan det bli et samlingspunkt preget av mangfold, der barnefamilier, unge og eldre møtes.

Lokal gruppe kjemper for å bevare den gamle låven – men nå kan den bli revet

Et annet argument fra Hogsnes er at saken har tatt lang tid, og at det haster å ta en beslutning og komme i gang. Dette er et velkjent grep for å feie motstand av banen – vi ser det samme i mange andre utbyggingssaker. Men det unike gårdstunet på Olsrød, de fremtidige beboerne i omsorgsboligene og lokalbefolkningen i området fortjener at man bruker tid og ressurser på å integrere gårdstunet og låven i prosjektet på en god måte.

Vi må kunne forvente at kommunen prioriterer midler til bevaring, oppgradering og drift, og legger til rette for at det sterke lokale engasjementet og dugnadsinnsatsen får spillerom.

På Olsrød har vi sjansen til å ta vare på noe unikt og samtidig bygge et mangfoldig fellesskap på tvers av generasjoner. Nå må politikerne vise ansvar og sørge for at dette blir den solskinnshistorien det kan bli.