Herold

Epstein, Mette-Marit og myten om det alle «visste».

Jeg så reportasjen og intervjuet med kronprinsesse Mette-Marit og kronprins Haakon på fredag morgen. Og i rettferdighetens navn melder det seg et spørsmål som er både ubehagelig og nødvendig: Hvem er det egentlig som skal be om unnskyldning her?

Er det Mette-Marit som møtte Jeffrey Epstein i en tid der han knapt var kjent i Norge, og som hun tok avstand fra flere år før saken eksploderte globalt?

Eller er det avisene, Aftenposten, VG og resten av norsk presse som etter dommen i 2008 ikke gjorde Epstein til et tema, ikke fulgte opp, ikke gravde og ikke varslet offentligheten, men først etter 10–11 år våknet og i ettertid fremstår som både allvitende og moralsk skråsikre?

For det er nettopp dette som gjør denne saken vanskelig å ta helt på alvor slik den nå presenteres. Den handler ikke bare om hvem som visste hva, men om hvem som i ettertid later som de visste mer enn de faktisk gjorde.

Det finnes skandaler som eksploderer der og da. Og det finnes skandaler som først blir til skandaler i ettertid. Epstein-saken tilhører den siste kategorien.

I dag fremstår alt som åpenbart. Fortellingen er komplett. Moralen er klar. Skyldspørsmålene virker enkle. Men slik var det ikke.

Fire av ti har lavere tillit til kronprinsessen etter Epstein-intervjuet

Hvordan kunne hun vite?

Det vi i dag opplever som en sammenhengende historie, var den gangen utydelig og i stor grad fraværende i norsk offentlighet. Det er først i ettertid at linjene trekkes opp og bildet blir tydelig.

Problemet oppstår når denne etterpåklokskapen brukes som målestokk for å dømme handlinger som fant sted i en helt annen virkelighet.

Hvordan kunne hun vite? Dette er det mest grunnleggende spørsmålet. Hvordan kunne Mette-Marit vite at Epstein var en overgriper?

Feller en hard dom over kronprinsessens intervju:– Mislykket forsøk på krisehåndtering

Hvis hun skulle ha visst det, måtte også norske journalister ha visst det. Og hvis de visste det, hvorfor skrev de ikke om det? Hvorfor var det ikke førstesider? Hvorfor var det ikke graveprosjekter? Hvorfor var det ikke tydelige advarsler? Stillheten i norske medier før 2018 er ikke et sidespor i denne saken. Den er selve beviset på hvor lite som faktisk var kjent.

Det er noe ubehagelig ved å høre kommentatorer og reportere i dag. Sikkerheten. Moralen. Den nesten indignerte tonen. Som om dette var noe alle burde ha forstått. Som om signalene var tydelige. Som om det bare var å se.

Men hvor var denne sikkerheten i 2010? Hvor var indignasjonen i 2011? Hvor var den moralske klarheten i 2013? Den var ikke der.

Mette-Marit til NRK om Epstein-kontakten: – Jeg ble manipulert og lurt

Fremsto ikke klart

Og det er nettopp dette som skaper avstanden mellom samtid og ettertid: I ettertid fremstår alt klart. I samtid var det det ikke.

Det er også rimelig å stille et spørsmål til norsk presse: Hvor var oppfølgingen etter dommen i 2008? Hvorfor ble ikke saken løftet fram? Hvorfor ble det ikke gravd?

Hvis dette var så alvorlig og så tydelig som det i dag fremstilles, hvorfor tok det over et tiår før det ble en stor sak i Norge? Dette er spørsmål som i liten grad stilles. Mette-Marit møtte Epstein i den virkeligheten som eksisterte da. Ikke i vår. Ikke i 2019. Ikke i etterpåklokskapens lys. Men i en tid der Epstein beveget seg i miljøer med høy status, og ikke var offentlig definert som den personen vi i dag kjenner.

Og likevel, det er kanskje det mest interessante, valgte hun å trekke seg unna. Ikke på grunn av medieoppslag. Ikke på grunn av offentlig press. Men på bakgrunn av egen vurdering. Det burde telle i hennes favør. I stedet brukes det mot henne. Etterpåklokskapens tyranni. Dette er kjernen i saken.

Epsteinsaken: Ikke glem ofrene

Kan forvrenge virkeligheten

Etterpåklokskap er ikke bare en tankefeil. Det er en kraft som kan forvrenge virkeligheten. Den får oss til å tro at vi visste mer enn vi gjorde. Den får oss til å dømme hardere enn det er rimelig. Den får oss til å skrive historien slik den aldri faktisk var. Og i denne saken ser vi det tydelig. Det som i dag fremstår som åpenbart, var ikke det den gangen. Hva visste vi egentlig?

Spørsmålet er ikke bare hva Mette-Marit visste. Spørsmålet er hva vi alle visste. Og svaret er mindre behagelig enn mange liker å innrømme: Vi visste ikke. Ikke i Norge. Ikke i offentligheten. Ikke i mediene.

Og når vi i dag later som noe annet, er det kanskje ikke fordi vi faktisk visste mer, men fordi det føles bedre å tro det.