Herold

«Hver gang du føler noe som helst, kan du med rimelig stor sikkerhet vite at det betyr at dine behov er berørt. Alle våre grunnfølelser er reaksjoner på at hjernen vår har vurdert at noe viktig har skjedd i våre omgivelser. Det betyr at følelsene våre kan fortelle oss hva det er vi trenger, både fra oss selv og fra andre.» (Hagen & Stiegler, 2020, s. 18).

Følelser skal informere oss om våre behov og motivere oss til handling for å få dekket disse behovene.

Akkurat nå står både barn og foreldre ved Grønli skole midt i et følelsesmessig kaos – et tydelig tegn på at noe grunnleggende viktig har skjedd i våre omgivelser.

Skolen vår står i fare for nedleggelse og følelsene som følger dette – fortvilelse, uro og bekymring – driver oss nå til handling.

Som mødre til henholdsvis to og tre barn ved skolen, og med fagbakgrunn som vernepleier og psykologspesialist i barne- og ungdomspsykologi, kjenner vi nå på et behov for å uttale oss, mobilisere og kjempe.

Psykisk helse hos barn og unge har etter vår mening fått alt for lite spalteplass i denne debatten.

Vi tenker psykisk helse ikke bare må nevnes – det må fremheves!

Denne saken berører oss foreldre, og våre følelser kan bli store og overveldende. Men vi er voksne, med en moden hjerne, erfaring og strategier, og har dermed langt bedre forutsetninger for å håndtere og regulere egne følelser.

Men hva med barna våre? Hva med deres følelser? Hva med deres psykiske helse – både nå og i tiden fremover?

Hvis rammene rundt barna blir endret, mer komplekse eller uforutsigbare, krever det mer av dem. Barna våre har ikke de samme verktøyene, de har ulik grad av resiliens, og nervesystemet deres er fortsatt under utvikling. Noen barn vil kunne håndtere dette godt. For andre kan dette utgjøre en reell belastning.

Når Grønli skole nå trues med nedleggelse, handler diskusjonen i stor grad om økonomi, bygningsmasse og logistikk. Men bak alle tallene og de praktiske vurderingene står en gruppe som sjelden får nok plass i debatten; barna og familiene som faktisk skal leve med konsekvensene.

For barna er Grønli skole ikke bare en skole og et SFO-tilbud. For dem kan tapet av skolen bety langt mer enn en busstur og nye rutiner. Barn utvikler trygghet gjennom kjente omgivelser, stabile relasjoner og oversiktlige rammer. Når en skole legges ned, rives denne tryggheten bort på kort tid.

For mange barn er Grønli skole stedet der de kjenner hvert hjørne av bygget, hver «grønnstein» i skolegården, de aller beste gjemmestedene, og alle voksne i gangene. Grønli skole er stedet hvor barn møter venner som bor i samme område, som spiller på det samme fotballaget, og som henger sammen på fritiden.

På Grønli skole møtes barna på skøytebanen om vinteren, de leker i skoleskogen hvor ekornene har sin faste plass, og barna herjer med slenghusken i treet.

Derfor må vi spørre: Hva kan en slik beslutning bety for barna?

Vi ønsker å benytte Maslows behovspyramide for å belyse hvordan en eventuell skolenedleggelse ikke bare utfordrer barnas behov for trygghet og felleskap, men også kan hindre dem i å nå de øverste nivåene i pyramiden – som handler om anerkjennelse og selvrealisering. Når rammene rundt barnas hverdag blir utrygge, svekkes motivasjonen for læring, utvikling og selvrealisering.

Folkehelseinstituttet (FHI) vektlegger at det forebyggende og helsefremmende arbeidet for å bedre barn og unges psykiske helse må foregå der barn og unge befinner seg. De viktigste arenaene vil være utenfor helsetjenestene. For barn og unge er dette i lokalsamfunnet, familien, på fritidsarenaer, i barnehagen og på skolen.

Vi opplever at Grønli skole, Sundjordets Idrettsforening og nærmiljøet bidrar til helsefremmende arbeid i vår bydel. Det er dette vi nå ønsker å verne om.

Vårt engasjement handler ikke om motstand mot utvikling, men om å sikre at våre barn ikke betaler prisen for økonomiske prioriteringer. Grønli skole er mer enn en institusjon. Den er et fellesskap. Et anker. En del av barndommen. Og hvis den forsvinner, mister barna noe som ikke så lett kan erstattes.

Grønli skole er ikke bare en kostnad – den er en investering i barnas psykiske helse.

Hanne Torvund Minde, psykologspesialist i barne- og ungdomspsykologi

Anne Stormyr Bergh, vernepleier med master i klinisk helsearbeid