Herold

I boligstrøkene i eksempelvis Steinkjer er tomtene gjennomsnittlig 1 dekar (1000 kvadratmeter). Omtrent en tredjedel av arealene er plen- og buskareal. Altså 300 kvadratmeter. Der er rundt reknet 8 tusen boenheter i Steinkjer der dyrking av poteter/grønnsaker er mulig.

Det tilsvarer et formidabelt areal på hele 2,4 million kvadratmeter! Og med ei avling på 3 kilo på hver kvadratmeter, kunne vi produsert 7,2 million kilo poteter, eller 300 kg per innbygger i Steinkjer.

Det er sjølsagt urealistisk å dyrke på alle disse arealene, og regnestykket inneholder mange forutsetninger, men potensialet for nærhet til viktig mat er enormt!

Trondheimsfjorden er blant verdens tre mest artsrike fjorder. Og produserer store mengder fisk. Beitstadfjorden, den innerste delen, er et fantastisk spiskammer der vi kan hente fersk proteinrik mat så å si hele året. Akkurat nå er torsk og sei inne i fjorden for å gyte. Dagsfangster på håndsnøre er gjerne 100–150 kilo torsk av svært god kvalitet for de få som er utpå å fisker.

Mengden torsk og som er inne i fjorden er formidabel og kan høstes i et helt annet omfang enn i dag. I tillegg leverer fjorden lyr, laks, sjøørret, hyse, bleik, krabbe, sjøkreps og hummer.

Med fornuftig forvaltning kan Trondheimsfjorden og vår del av den være et enda viktigere bidrag i vår matforsyning framover. Kortreist og førsteklasses mat så å si i vår egen hage. Vi trenger ikke å frakte fisk fra Lofoten. Den torskestammen som vi har høstet på i generasjoner, er imidlertid truet med torskeoppdrett langs Leksviklandet og avfall midt i gyteområdet fra smoltproduksjonen i Malm. Det er gambling med vår sikreste matkilde.

I skogene på Innherred har vi livskraftige hjorteviltstammer. Bare i Steinkjer høstes det årlig 40–50 tusen kilo med ypperlig viltkjøtt. Et viktig bidrag til vår lokale sjølberging.

For en del år siden ble det tatt ut om lag 20 tusen kilo røye og ørret årlig fra Leksdalsvatnet. Fra Snåsavatnet ble det sendt 10 tusen kilo røye til Sverige hvert år. Vi har hundrevis av glimrende fiskevann i vårt nærområde som produserer svært godt. Også her er muligheten for å forsyne befolkninga med proteinrik, kortreist og god mat til stede. Summen av mat vi kan høste fra våre fiskevann ved god forvaltning, er stor og bør sammen med matkilder nevnt ovenfor, være en del av vår lokale kriseplan. En del av en slik kriseplan bør også være å sikre disse matkildene mot forurensing og ødeleggelse. Disse matkildene er et utrolig viktig tillegg til de store mengdene mat våre flinke gårdbrukere leverer. Men dagens jordbruk er sårbart, og leveransene av diesel og kraftfôr kan dessverre bli begrenset med uro ute i verden. Oppdrett baseres på import fra andre verdensdeler, og vil opphøre når tilgangen på utenlandsk kraftfôr forsvinner.

I en krisesituasjon må vi tenke annerledes, og da blir mat viktigere enn ei strøken gressplen. Og de naturlige ressursene viktigere enn oppdrett. Det er ikke nødvendig å sulte når vi bor midt i matfatet.

Og forresten, hvorfor må vi importere smakløs og næringsfattig blåbær fra andre verdensdeler, når skogene våre bugner av søte, næringsrike og fristende blåbær?