Herold

Debatten om skole- og barnehagestrukturen i Porsgrunn har avslørt noe mer alvorlig enn uenighet om organisering og økonomi.

Det har gjort meg oppmerksom på en utvikling som bør bekymre langt flere enn de direkte berørte: en administrasjon som fremstår mer opptatt av å forsvare eget arbeid enn å lytte til både faglige innspill, innbyggere – og til slutt de folkevalgte.

Vi har nå en administrasjon som nærmest advarer politikerne mot å lytte til kritikk - og da beveger vi oss inn i et landskap som ikke kler et lokaldemokrati spesielt godt.

Politikerne er valgt av oss, innbyggerne. De er satt til å ta beslutninger på vegne av fellesskapet. Mens administrasjonens rolle er å legge frem et best mulig faglig grunnlag – ikke å presse frem bestemte konklusjoner eller svekke politiske prosesser.

I denne saken har det kommet omfattende kritikk fra foreldre, fagfolk og engasjerte innbyggere. Det er pekt på mangler, feil og svakheter. Når arbeidet i tillegg blir nedstemt politisk, som det ble i BUK, burde det utløse en viss grad av selvrefleksjon. I stedet oppleves det som at kritikken avfeies, og at man står fast på egne vurderinger.

Det er vanskelig å forstå – og enda vanskeligere å akseptere. Samtidig reiser det seg et relevant spørsmål om prioriteringer. Vi får stadig høre at kommunen må spare. At det er nødvendig med kutt. At tilbud må reduseres. Men midt i dette dukker det plutselig opp nye titler når vi leser om saken i avisene – som for eksempel en «skolesjef», i en kommune som allerede har en oppvekstsjef med ansvar for dette området.

Men han er kanskje for opptatt med å ikke forstå at et område med flere søkere enn ledig barnehageplasser ikke er stedet man bør legge ned kanskje en og til og med to barnehager?

Dette er ikke bare en organisatorisk justering. Det er også en utgift. Og det er legitimt å spørre: Hvordan kan man argumentere for kutt i tilbud til barn, samtidig som administrasjonen bygges ut?

Slike valg svekker troverdigheten. Det må også rettes et kritisk blikk mot enkelte politiske partier.

Uten å peke på navn – de vet selv hvem de er – for det er tydelig at noen partier nå går på akkord med sin egen politikk. Partier hvor barns beste skal prioriteres fremfor økonomiske hensyn, men som likevel velger å støtte innsparinger og kutt som rammer nettopp barn og unge. Det er vanskelig å forstå hvordan denne avstanden mellom ord og handling kan forsvares.

Når man går til valg på å styrke oppvekstvilkår, sikre gode barnehager og skoler og prioritere de yngste innbyggerne våre, skaper det forventninger. Da holder det ikke å vise til krevende økonomi når beslutningene tas – særlig ikke når konsekvensene rammer dem man selv har lovet å skjerme. Det er nettopp i slike situasjoner politisk troverdighet settes på prøve. Hvis barns beste virkelig skal være et styrende prinsipp, så vis meg det!

Til sist: Denne saken har jammen meg fått meg til å våkne. For dette handler jo ikke bare om skoler og barnehager – det handler om retningen kommunen vår tar, og om hvem som i realiteten sitter med makten. I bunn og grunn dreier det seg om hva slags kommune vi ønsker å være. Skal vi akseptere at administrative vurderinger får styre utviklingen, selv når de møter tung faglig og folkelig motstand? Eller skal vi stå fast på at det er de folkevalgte – med mandat fra innbyggerne – som skal sette kursen?

Når avstanden mellom innbyggernes engasjement, faglige innspill og administrasjonens anbefalinger blir så stor som i denne saken, er det ikke bare en indikasjon – det er et signal om at noe må endres. Samtidig er det verdt å merke seg hvem som faktisk har stått opp i denne prosessen. Flere folkevalgte har vist mot og ansvar. De har lyttet, stilt kritiske spørsmål og vært villige til å si nei når grunnlaget ikke har vært godt nok. Det er ikke bare noe jeg er takknemlig for – det er helt avgjørende for at demokratiet skal fungere. Men nettopp derfor blir kontrasten så tydelig når administrasjonen ikke er i stand til å ta inn over seg kritikken, ikke justerer kursen og ikke viser ydmykhet - da blir det vanskelig å gi dem tillit. Og uten tillit bryter samspillet mellom administrasjonen, de folkevalgte og innbyggerne sammen.

Dette kan da ikke være bærekraftig?!

Derfor mener jeg at det nå er tide med en reell kursendring. En administrasjon som lytter, som tåler kritikk og som forstår sin rolle i samspillet med de folkevalgte og innbyggerne. Hvis ikke, står vi i fare for å ende opp med en kommune der viktige beslutninger tas på feil premisser – og det er et ansvar ingen kan løpe fra.

På torsdag håper jeg at politikerne husker hvem de representerer, og stemmer deretter.