Herold

Når jeg går inn i et styre, gjør jeg det fordi jeg mener samfunnsoppdraget fortjener helhjertet innsats. Det innebærer også å stå i lojalitetskonflikter når de oppstår. Jeg har selv sittet i to styrer samtidig – ett overordnet og ett interessebasert – og erfart hvor umulig det er å støtte to motstridende vedtak. Man kan ikke være hel ved i to retninger.

Det er bakteppet for hvorfor jeg burde skrevet dette mens jeg fortsatt ledet Brukerutvalget i Sykehuset Innlandet. Jeg tok vervet fordi jeg, i tråd med pasient- og brukerorganisasjonenes føringer, har arbeidet for et komplett hovedsykehus. Nå ligger et tilnærmet komplett Mjøssykehus på bordet, men framdriften påvirkes av flere statlige aktører – som alle hevder å tjene fellesskapet.

Sykehuset Innlandet har i dag en styreleder som samtidig sitter i styrene til både Bane Nor og Nye Veier. Det er en posisjon som kunne vært en formidabel styrke for helhetstenkning. Tre tunge samfunnsinstitusjoner, alle eid av oss, alle med direkte innflytelse på regionens utvikling. Det burde være en gavepakke for samordning.

I stedet får vi høre at styreleder velger å behandle hvert styre som isolerte øyer, uten å se sammenhenger, uten å bruke innsikten fra ett samfunnsoppdrag til å styrke et annet. Det er et standpunkt som i praksis fraskriver seg muligheten til å ta et reelt helhetsansvar.

Og da står vi igjen med det grunnleggende spørsmålet:

Er våre samfunnsinstitusjoner virkelig ment å operere som hver sin lille øy – uten blikk for helheten, uten ansvar for konsekvensene av egne beslutninger?

Eller har vi et overordnet samfunnsoppdrag som faktisk forplikter, også når det krever koordinering, mot og vilje til å løfte blikket?

For meg er svaret åpenbart. Det burde det være for flere.