Herold

Hilde Rønningsen skriver i sitt innlegg 20. mars om veien videre for Giga Arctic, og det er positivt at hun tar lokalsamfunnet med på reisen.

Likevel sitter jeg igjen med flere kritiske spørsmål som verken hun eller T1 Energy har besvart, spørsmål som handler om mer enn bare hvorvidt det blir arbeidsplasser eller ikke.

Hilde Rønningsen: Dette skal skje i Giga Arctic fremover

Rønningsen forteller at selskapet i desember 2024 søkte om nettkapasitet på hele 396 MW, eller 3,5 TWH pr år til datasenterindustri. Til sammenligning er strømbehovet til Mo Industripark og Alcoa i Mosjøen på 5 TWH. La oss la det tallet synke inn. Det er en enorm mengde kraft som i dag ikke finnes ledig på Helgeland, og som det vil være krevende å fremskaffe uten at det går på bekostning av andre.

Selv om det nå er bevilget 50 MW, tegner Rønningsen et bilde av at det store målet fortsatt er en gigantisk datasenteretablering. Men hva skal vi egentlig igjen for denne kraften? I innlegget beskrives det at datasenteraktører er «entusiastiske» over byggets fleksibilitet, og at det skal brukes til kunstig intelligens. Men det sies svært lite om hvor mange arbeidsplasser, eller lokale verdier dette vil gi i drift.

Erfaringen med datasentre, både nasjonalt og internasjonalt, er at de sysselsetter svært få i forhold til hvor mye strøm de bruker. Selv med indirekte arbeidsplasser vil det være vanskelig å forsvare et forbruk på nesten 400 MW når regnestykket over skapte arbeidsplasser per forbrukte kilowattime legges opp.

Til sammenligning vil en tradisjonell industribedrift med samme kraftbehov kunne gi mange ganger flere varige, direkte arbeidsplasser.

Rønningsen skriver selv at de måtte skrinlegge battericelleproduksjon fordi det ikke ble konkurransedyktig i Norge. Når en type industri ikke er lønnsom, skal vi da i stedet bruke den samme, om ikke større mengder kraft på en «industri» som er beryktet for å gi få hender i arbeid, og som i verste fall en en «hype»?

Det største problemet for de som bor og driver virksomhet på Helgeland, er de fremtidige konsekvensene for strømprisen og for de eksisterende bedriftene og næringslivet i regionen. Når et så massivt forbruk skal inn i et allerede stramt kraftmarked, vil det presse prisene opp. Dette går ut over alle husstander, men aller hardest rammer det de eksisterende industri og næringsbedriftene som allerede er hjørnesteiner i regionen. De har bygget opp kompetanse og arbeidsplasser over tiår, og de fortjener ikke å få sin konkurranseevne svekket fordi et nytt prosjekt med usikker sysselsettingseffekt skal ha førsteprioritet på knappe framtidige kraftressurser.

Rønningsen etterlyser tålmodighet og forståelse, og viser til at de har vært gjennom en «mental reise». Restene etter denne «mentale reise» betaler Ranasamfunnet ennå dyrt for. Tilliten etter «Exit Freyr» er ikke svekket, men derimot fraværende.

I denne settingen skal lokalsamfunnet også få stille kritiske spørsmål uten å bli avfeid som utålmodige. Når et enkelt prosjekt kan komme til å forbruke mer strøm enn mange av dagens industribedrifter til sammen, og når gevinsten i antall arbeidsplasser er så uklar, da er det ikke utålmodighet, det er ansvarlig folkeopplysning å be om en skikkelig samfunnsøkonomisk vurdering.

Før man går videre med planer om 396 MW, bør det stilles klare krav: Hvor mange faste, direkte arbeidsplasser vil dette gi?

Hvordan skal man sikre at det ikke går ut over strømpris og forsyningssikkerhet for eksisterende næringsliv og husholdninger? Og ikke minst, er dette virkelig den beste bruken av den felles kraftressursen vår?

Hilde Rønningsen og T1 Energy skylder Helgeland et svar på disse spørsmålene og ikke bare entusiastiske fremtidsvisjoner om KI og digital infrastruktur.

Er kritiske til datasenter i Mo i Rana og spør om det er verdiskaping eller kraftsløsing. – Mesteparten av kapasiteten vil gå til internasjonale aktører

Nytt liv i Giga Arctic. Dette sier Erlend Bullvåg: – En unik mulighet

Nå er datasenter i Giga Arctic ett skritt nærmere