Herold

I et nylig vedtak fra Troms fylkesting – støttet av både Høyre og Arbeiderpartiet – fremmes gjenåpning av kullgruvedrift som et nødvendig grep for beredskap, sikkerhet og norsk suverenitet i Arktis. Argumentasjonen er tydelig: aktiv næringsvirksomhet, særlig kull, skal sikre tilstedeværelse og kontroll. Uttalelsen ble fremmet av Frp, NKF, H, SP og INP.

MDG, V, SV og Rødt stemte imot uttalelsen.

Jeg så ikkedenne komme; at det skulle bli flertall for en så mangelfull og dårlig forankra uttalelse. Det hevdes to ganger at kullet skal brukes til medisinsk industri og uttalelsen avsluttes med «Troms fylkesting mener det ikke er rom for tvil: Norge må satse på aktiv næringsdrift på Svalbard. Derfor må kullgruvedriften gjenopptas, og da i all hovedsak til medisinsk bruk». Jeg argumenterte også mot dette i mitt innlegg i debatten, men i ettertid skjønner jeg at det muligens skulle stå «metallurgisk» og ikke «medisinsk» i uttalelsen. Men det var det heller ingen av dem som fremmet uttalelsen som reagerte på, noe som virker som en overfladisk holdning til uttalelsene Fylkestinget vedtar.

Det er noe påfallende med avstanden mellom politiske vedtak på fastlandet og virkelighetsbeskrivelsene fra Svalbard. Jo Gytri, nestleder i lokalstyret og representant for Svalbard Høyre, tegner et helt annet bilde i sitt debattinnlegg i Nordnorsk debatt datert 11.02.26. Han beskriver ikke et samfunn som først og fremst mangler kullarbeidsplasser, men et samfunn hvor selve grunnmuren er i ferd med å slå sprekker: ustabil vannforsyning, aldrende boligmasse, sårbar energiforsyning og kritisk infrastruktur som ikke lenger er tilpasset klimaendringene.

En kostbar misforståelse om Svalbard

Det er vanskelig å ikke stille spørsmålet: Hvordan kan to deler av samme parti – Høyre – ha så fundamentalt ulike virkelighetsbeskrivelser?

Mens fylkestingetpeker bakover mot gruvedrift som fundamentet for bosetting, peker Gytri fremover – mot behovet for å investere i det som faktisk gjør det mulig å leve stabile liv i Longyearbyen. Han minner oss om noe grunnleggende: Norsk tilstedeværelse på Svalbard handler ikke om aktivitet i seg selv, men om varige samfunn. Og varige samfunn bygges ikke av pendlere i en subsidiert gruve.

Fylkestingets vedtakhviler på en idé om at kull automatisk gir beredskap. Men Grytis poeng er mer presist – og mer ubehagelig: Sivil beredskap er avhengig av at samfunnet fungerer. At folk har vann i springen. At de har boliger som tåler klimaet. At infrastrukturen ikke bryter sammen. Når disse forutsetningene ikke er på plass, hjelper det lite hvor mange arbeidsplasser man forsøker å skape i fjellet.

Det er ogsået paradoks i fylkestingets argumentasjon om sikkerhet. I en tid hvor norske myndigheter selv peker på sivil infrastruktur som et mulig mål for sabotasje, burde prioriteringen være å styrke robustheten i nettopp denne infrastrukturen. Ikke å binde opp milliarder i et industrieventyr med usikker fremtid og lang oppstartstid.

Grytis innlegg er derfor ikke bare et motsvar til Frps kullpolitikk – det er en realitetsorientering. En påminnelse om at Svalbard ikke først og fremst er et geopolitisk symbol, men et lokalsamfunn. Det er nettopp derfor forundringen over vedtaket i Troms blir så stor. For når både Høyre og Arbeiderpartiet stiller seg bak en politikk som i liten grad svarer på de utfordringene som faktisk beskrives fra Svalbard, oppstår det en åpenbar motsetning. Ikke bare i politiske prioriteringer, men i forståelsen av hva som står på spill.

Det er selvsagt legitimt å mene at Norge skal ha sterk tilstedeværelse i Arktis. Det er det bred enighet om. Men spørsmålet er hvordan denne tilstedeværelsen best sikres. Er det gjennom å gjenopplive en næring som allerede er vurdert som ulønnsom og usikker? Eller er det gjennom å gjøre Longyearbyen til et sted hvor folk faktisk kan og vil bli boende? Jo Gryti gir et tydelig svar. Det er verdt å lytte til.

For i spørsmåletom Svalbards fremtid burde erfaringene fra de som bor der veie tyngre enn forestillingene til de som står på avstand.