Herold

Bunnpris-sjef Christian Lykke forteller at konkurrentene i mange år har siklet på å «spise» den lille utfordreren i dagligvaremarkedet.

Oppsummering 'Kort oppsummert'

FOOD-KONFERANSEN, OSLO SENTRUM (Nettavisen): Christian Lykke har hovedfag i hvordan kirken flådde folk på 1400-tallet.

Det kommer godt med når du skal drive butikk i en bransje der konkurrentene helst ser at du forsvinner med neste lavtrykk.

For Bunnpris er hver dag en kamp om de 3,4 prosentene i dagligvaremarkedet. Det har tatt 25 år for familien Lykke å bevege seg fra 1,5 til 3 prosent markedsandel i den norske dagligvarebransjen.

– Utilgivelig

– Suksess er ikke enkelt og den tar lang tid å bygge. Det er en utilgivelig bransje der det ikke er rom for å ta dårlige valg når konkurransen er så tøff, sier Lykke.

Som en rettroende i hellig krig, vokter Lykke sine 3,4 prosent mot alle som prøver å stjele dem. Han ser ingen allierte – bare konkurrenter som venter på at han skal snuble.

Det ligger veldig hardt arbeid bak hver promille.

På spørsmål om hvem som er hans argeste konkurrent, kommer svaret blottet for diplomatisk tåketale:

– Samtlige. Ingen er noe lettere enn de andre. Alle er like gode. Det er det som er ille.

Rampete strategi

Når Norgesgruppen, Coop og Rema 1000 svir av millioner på aggressiv markedsføring og innviklede lojalitetsprogrammer, foretrekker Lykke noe mer rampete.

Han kaller det en «ring-på-stikk-av-strategi».

– Vi er nødt til å ha gode tilbud som slår hardt i en uke eller to. Når konkurrentene endelig har snudd seg for å svare, da må vi stikke av og finne på noe nytt.

Christian Lykke foretrekker å være den som sniker seg inn, utfører et lite mirakel i form av et knalltilbud på kjøttdeig, og forsvinner før de andre rekker å lyse ham i bann.

Det er en geriljataktikk født av nødvendighet. Som en «lillebror» med små prosenter av markedet, må man være kjappere i vendingen enn de tunge dagligvaregigantene.

Lykke er pinlig ærlig om hvordan regnestykket går opp: Det er potetgullet ditt som betaler for naboens bleier.

– Hver gang du kjøper potetgull, sponser du de som kjøper bleier. Det er sånn konkurransen er. Det usunne finansierer ofte det sunne, eller i hvert fall det nødvendige.

Jaktet på av konkurrentene

Som ekspert i middelalderens kirkeøkonomi, er han i kjent landskap.

På 1400-tallet fantes det ingen «greie» konkurrenter; enten var du i folden, eller så var du en frafallen som skulle bekjempes.

I Lykkes univers er dagligvaremarkedet vår tids svar på religionskrigene. Kiwi, Coop og Rema 1000 er ikke bare konkurrenter – de er rivaliserende trossamfunn som kjemper om den samme sjelen; kunden.

Lykke er ikke helt fornøyd med Nettavisens metafor og understreker:

– Vi hater jo ikke hverandre, vi er jo bare konkurrenter.

Som sjette generasjons høvding av det snart 200 år gamle Lykke -imperiet, har Bunnpris i årevis vært jaktet på av de store dagligvaregigantene. Konkurrentene har siklet på å «spise» den lille utfordreren. Han innrømmer at det har vært noen tilbud gjennom 25 år i gamet.

Både NorgesGruppen og Reitan har vært partnere som Bunnpris har kjøpt varene sine fra, men om de også har forsøkt å kjøpe hele butikken, forblir en forretningshemmelighet.

– Det der har jeg ikke lyst til å svare på. Det er litt for sensitivt for konkurransen, sier han.

Lykkes råd: – Vær ærlig

Christian Lykke er ikke som alle andre dagligvarebaroner. Han har verken en egen kommunikasjonsavdeling eller folk som tjatrer om bærekraft.

Hos Lykke er det ikke plass til en hær av eks-politikere eller andre spindoktorere som gjentar det samme mantraet: At de er billigst, og at de tyner prisene så hardt at det svir i både lommeboka og sittelæret.

Rådet hans til konkurrentene som brenner av millioner på kommunikasjonstaben er:

– Vær ærlig. Da slipper du å huske hva du sa sist.

Ville bli drosjesjafør

Christian Lykke og Ole Robert Reitan har mer til felles enn å tilhøre trondheimsadelen som ble styrtrike på melk og brød. Ingen av dem hadde en drøm å jobbe med dagligvarer. Mens Reitan drømte om å bli rockestjerne var Lykkes drøm noe mer beskjeden.

– Drosjesjåfør. Jeg tenkte det var lurt, for foreldrene mine var så ofte på fest. Da kunne jeg kjørt dem, sier han og tilføyer:

– Bilene ble etter hvert styggere og styggere, så det var ikke noe artig lenger.

Christian Lykke snakker fransk, har bodd i Nice, men mener Frankrike hadde vært perfekt om det ikke var for alle franskmennene. Han er derfor ikke frankofil.

– Jeg var kanskje frankofil fram til jeg bodde der. Det er et fantastisk land. Problemet er at det bor veldig mange franskmenn der, som er kronisk forskjellig fra oss.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=189025