Herold

I denne kronikken gir Nils Harley Boisen stemme til Skjervo i anledning Verdens vanndag 22. mars.

Jeg husker da jeg våknet, den gangen storisen slapp taket og landet lå rått og åpent. Siden har jeg skåret meg gjennom jord og stein, lagt meg i svinger, gravd kulper og sunget over grus og berg. Lenge før kart, grøfter, rør og kraftlinjer kjente folk meg. De ga meg et navn som bærer i seg steinbunn og berggrunn. De sang om meg, fortalte historier om meg og bygde livene sine langs breddene mine.

Slik var det gjennom nesten hele mitt liv med dere: en gammel og god utveksling. Jeg bar laks og sjøørret. Jeg ga mat når det trengtes, og noe mer enn mat når det ikke trengtes. Nakne barneføtter fant steinene mine om sommeren. Unge hender lærte tålmodighet med stang i bredden. Folk visste hvor våren kom først, hvor isen la seg sist, og hvor det var best å bare sitte.

Jeg husker også, for ikke så lenge siden, en bestefar som satt ved bredden min med barnebarnet sitt, med hver sin fiskestang og kaffekopp. Så sa han: «Egentlig, Jim, den her fiskinga – det er jo bare ei unnskyldning for å sett å sjå på olva.» Det er mye sant i det. Ei frisk elv gir mer enn fangst. Jeg gir ro, tilhørighet, minner og en rikdom som ikke kan måles i penger, men som setter seg i kroppen og blir med et menneske hele livet.

Slik var det lenge. Men sett med mine øyne gikk det fort da helsa mi begynte å svikte.

Dere mennesker, med korte og travle liv, har lett for å glemme hvordan noe friskt ser ut. Det er slik endringsblindhet virker. En bekk legges i rør. En elvekant snaues. Stein fjernes. Strømmen rettes ut. Vannet blir for lite når fisken trenger det mest. Litt mindre vann her, litt mindre liv der. Ikke nok til at noen stanser opp den dagen det skjer, men nok til at summen blir stor. Til slutt vokser det opp folk som tror at det som er igjen, er slik det skal være.

Men jeg husker noe annet.

Jeg husker da jeg var ei god matelv. Ei elv som kunne hjelpe mennesker gjennom både hverdager og hardere tider. Ei bynær barndomselv. Ei slik elv der mange unge fikk sin første fisk og trodde den smakte bedre enn noe annet i verden. Jeg husker da jeg var levende nok til å gi tilbake, ikke bare til fiskene, men til hele bygder.

Det som er skadet, er ikke alltid tapt. Trær og vegetasjon kan få vokse opp igjen langs elvekantene. Bekker kan åpnes. Vandringshindre kan fjernes. Stein og naturlig flyt kan legges tilbake. Nok vann kan overlates til fiskene. Forurensning kan tas på alvor. Jeg kan få rom til å gjøre det elver gjør: kjøle, bære, rense, nære og forbinde.

Den 22. mars er Verdens vanndag. Ta gjerne søndagsturen innom nærmeste elv. Se ordentlig etter. Spør de eldste hvordan det var. Spør hvordan og hvorfor det endret seg. Og spør hva som må til for at besteforeldre igjen kan vise barnebarn hvor laksen står, hvor ørreten vaker, og hvor det går an å sitte stille med kaffekoppen og bare sjå på olva.

Jeg er Skjervo. Jeg har verken stemmerett eller plass i møterom. Men jeg kan fortsatt bære liv, gi fisk og gi mennesker noe tilbake.