Herold

Ordføreren i Sarpsborg kommune sier til NRK at politikken for å integrere flyktninger er feilslått. Han har et viktig poeng. Vi må rette et kritisk blikk på hvorfor integreringspolitikken ikke fungerer godt nok, og ikke bare legge skylden på flyktningene selv.

Den første svakheten til integreringspolitikken er at den har den samme ytre ramme på fem år for alle flyktninger, før staten forutsetter at de skal være fullt integrert og i arbeid eller yrkesutdanning.

Rammen på fem år gjelder uansett hvor de kommer fra, hva de kan på forhånd, og hvilke traumer og andre krigsskader de bærer med seg.

Det er større forskjell mellom flyktninger enn mellom nordmenn flest. Noen har høyere utdanning og kjenner vestlig språk og kultur fra før.

arve

Andre kommer fra landsbygda i land med et helt annet språk enn vårt, og en annen livsform enn vår. De kan være uten formell utdanning og uten å kunne lese og skrive.

Det sier seg selv at den første gruppen blir lettere integrert i løpet av fem år enn den andre.

Den andre svakheten til integreringspolitikken er at den ikke tar hensyn til at flyktninger har et større behov for psykisk helsehjelp enn nordmenn flest. Mange kommer hit med alvorlige traumer fra krig, forfølgelse, tortur, overgrep og naturkatastrofer.

Vi vet fra våre egne erfaringer med krigsseilerne etter 2. verdenskrig, at krigstraumene ikke slipper så lett, og kan ødelegge både livskvalitet og arbeidsevne livet ut, hvis det ikke settes inn relevant og god helsehjelp i tide.

Mange av flyktningene som kommer til Norge har vært gjennom minst like skadelige hendelser. Det gjelder både voksne og barn.

Sandesundveien skole i Sarpsborg har elever fra 46 ulike land. Rektor Paal Olav Lislerud ved Sandesundveien skole forteller til NRK at mange av disse elevene er sekundærflyktninger som har flyttet til kommunen etter integreringsperioden på 5 år, og som har traumer, adferdsutfordringer og diagnoser. Få av dem kan lese og skrive godt norsk.

Det er ingen overraskelse at elever med alvorlige, ubearbeidede traumer, har problemer med å få med seg opplæringen i skolen, og får adferdsutfordringer.

arve 2

Det er store likheter mellom Fredrikstad og Sarpsborg kommune, men Fredrikstad har ikke den samme åpenheten om utfordringene i integreringspolitikken som Sarpsborg.

Begge har mange sekundærflyktninger.

Begge har landets høyeste andel barn som vokser opp i fattige familier, og flyktningfamilier er overrepresentert i denne gruppen.

Også i Fredrikstad har antall elever med angst, traumer, andre psykiske lidelser, kriminalitet og vold, økt urovekkende.

Staten stiller ikke krav til kommunene som mottar traumatiserte flyktninger, om at de skal ha nok relevant kompetanse til å gi flyktningene den psykiske helsehjelpen som de trenger. Det må staten gjøre, og samtidig sette kommunene i stand til å oppfylle kravet.

Uten et tilstrekkelig psykisk helsevern, er det ikke rart at integreringspolitikken ikke lykkes for mange flyktninger. Det overraskende er at det går så bra som det gjør med så mange.

Det står stor respekt av mange flyktningers vilje og evne til å klare seg i Norge.

Den tredje svakheten til integreringspolitikken er at ikke alle kommuner i tilstrekkelig grad mobiliserer både flyktningene og hele sivilsamfunnet i integreringsarbeidet.

Integreringen er et møte mellom to parter som begge har noe å gi, og begge har noe å lære av hverandre. Hvis flyktninger møtes med denne respekten, går integreringen normalt lettere.

Samtidig må flyktningene lære hvilke normer og regler som gjelder i det norske samfunnet, og hvordan de skal kunne følge dem.

arve 3

Vi skal ikke så langt tilbake i vår egen historie, før det var vanlig å straffe små barn fysisk. «Den man elsker tukter man» het det.

Mange flyktninger kommer fra kulturer hvor det fortsatt er vanlig å straffe små barn fysisk, som en del av oppdragelsen. De må lære om hvorfor det er forbudt i Norge, og hvordan man kan lære barn folkeskikk, høflighet og hensynsfullhet, uten å bruke fysisk avstraffelse.

Vi vet at vold avler vold. Vi vet at flyktningbarn fra noen land er overrepresentert blant barn som har utøvd voldskriminalitet. Flere av disse barna har selv blitt utsatt for vold i eget hjem.

Skal vi bryte denne onde sirkelen, må sivilsamfunnet mobiliseres.

Temaet barneoppdragelse må stå sentralt når flyktninger får opplæring i norsk med samfunnskunnskap. Barnehagelærere og skolelærere må ta opp temaet i sitt samarbeid med foreldrene. Det samme bør ledere i lag og foreninger der flyktningbarn deltar.

I tillegg har noen lærere hatt gode erfaringer med et utvidet foreldresamarbeid, uansett om det er innvandrere blant barna eller ikke.

Lærerne har undervist foreldrene i sin metode og sin pedagogikk, og invitert foreldrene samlet til samtaler om hvordan de i fellesskap skal oppdra barna.

Elevene har blitt organisert i grupper som har blitt trent i å samarbeide og ta hensyn til hverandre. Foreldrene har blitt organisert i tilsvarende grupper som har laget enkle arrangement for elevgruppen i fritiden. Det har bidratt til at alle har blitt bedre kjent med hverandre, og har lært å samarbeide på en god måte.

Slike tiltak var mulige for noen år siden. De forutsetter at staten lar det bli samsvar mellom de oppgavene som den legger på kommunene, og den nødvendige finansieringen av oppgavene.

Dette samsvaret har forvitret. Uten dette samsvaret forvitrer også samfunnsveven vår, og vi kan forvente mer utenforskap og mer voldskriminalitet.