Herold

FOLKEHELSE: Dette innlegget er en del av en serie om folkehelse som skriver av Randaberg kommune.

Jeg er oppvokst med campingvogn. Ikke sånn “vi drar litt spontant og koser oss”-campingvogn, men den typen der påsken kom med fast rute, fast plass og fast tradisjon: Hver påske bar det til Sauda for å… gå på ski.

“Gå på ski” er forresten et generøst uttrykk. Det vi egentlig drev med, var en form for organisert forflytning av utstyr fra bil til første solhåle.

Opplegget var alltid det samme:Vi parkerte bilen, og før du rakk å si “skiføre”, hadde du campingstoler under venstre arm, kjølebag på høyre, og hundebåndet knytt rundt magen som en slags belteløsning fra Jula-katalogen. Så var det bare å gli sakte, men sikkert, de hundre meterne bort til solhåla– uten å tryne.

Lett sagt.

Det var nøyaktig ett år siden sist disse skiene var i bruk, og skiene bar preg av det.

De hadde ligget i bodenog utviklet både støv, personlighet og antakelig en egen vilje. Bindingene knirket på den måten som får deg til å tenke: “Dette er ikke sport… dette er et varsel.”

Og hunden? Den hadde ikke vært i boden. Den hadde vært i toppform hele året, og oppførte seg som en personlig trener med aggressiv motivasjonsteknikk. Den tok null hensyn til at jeg ikke hadde ploga siden sist påske. Den bare dro. Og jeg gjorde det enhver person gjør i møte med naturkrefter og dårlig grunnsmøring: Tryna, men latet som om det var planlagt.

For det er jo det påske handler om: tradisjoner. Og den viktigste tradisjonen er å late som om man liker å gå på ski.

Det finnes egentlig to typer mennesker i påskeferien: De som “bare skal slappe av”, og de som mener at avslapning best oppnås ved å gå en mil på ski, spise seks appelsiner, få gnagsår på steder man ikke visste man hadde hud – og så si: “Åh, dette var godt for kroppen.”

Jeg tilhører en tredje type. Jeg vil slappe av, men jeg vil at det skal se produktivt ut. Jeg vil kunne si: “Jeg har vært ute i dag.” Det høres så friskt og imponerende ut.

Ingen trenger å vite at “ute” betydde verandaen i tre minutter, kun for å sjekke om solen var verdt innsatsen.

Når vi først var fremme i solhåla i Sauda, kom de hellige påskeritualene: appelsin og Kvikk Lunsj. Dette er ikke mat, dette er liturgi. Appelsinen skal skrelles ute, uansett temperatur, som om den mister all næringsverdi hvis den åpnes innendørs. Og Kvikk Lunsj åpnes med en høytidelighet som om det er et historisk dokument. Det er ikke “sjokolade”, det er “turfølge”.

Og så var det smøringen. Smøring er en religion; alle har sterke meninger, ingen kan forklare dem.

“Klassisk blå ekstra, kanskje?” sier noen, som om de anbefaler en trygg bankinvestering.

Og du nikker alvorlig, som om du ikke vurderte stearinlys fordi “det virker jo glatt”.

Så gikk dagen, og vi kom oss hjem – eller rettere sagt: tilbake i campingvogna. Våte klær og våt hund. Den kombinasjonen gir en helt egen parfyme: ull, hund, kakao og litt… håp som forsvant i fjor.

Og så kom kvelden. Hele campingplassen lager middag samtidig, og strømmen gir opp. Så sitter du der – litt sulten, litt kald – og helt rygg på at dette er “koselig”.

Det fine er atjeg husker det som akkurat det: koselig.

Årene går. Og plutselig er det du som sitter der som voksen og tenker: “Nå skal jeg skape de samme gode minnene for mine egne barn.” Det er et nydelig mål – og også et klassisk tegn på at man har glemt detaljene.

Så barna går på ski. De flyr av gårde som om de er født med fell og glid. Og jeg?

Jeg blir kakaostasjon. En slags servicepunkt med puls. Jeg står der med termosen og later som om det var intensjonen hele tiden.

“Bare kjør på, dere! Jeg koser meg her jeg.”

Og det gjør jeg jo. For påske er ikke egentlig konkurranse. Påske er en kollektiv øvelse i å være litt planløs, men med fullt turutstyr. Du kan våkne, se ut og bestemme: “I dag gjør vi ingenting.” Og det er sosialt akseptert. Du kan sitte i teppe og se inn i flammene og si: “Jeg trenger dette.” Og alle nikker. Ingen foreslår en to-do-liste. Ingen ber deg “utnytte dagen”.

Og så topper videt hele med påskekrim. For det er jo helt normalt: Vi sitter i solveggen med kakao og leser om brutale drap. Norge ellers: “Unnskyld, var det jeg som sto i veien?” Norge i påsken: “Gi meg et lik i en snøfonn, takk.”

Jo hyggeligere det er rundt oss, jo mer grotesk skal krimmen være.

“Åh, se så koselig det er her,” sier vi og tenner stearinlys. “Nå skal vi lese om en mann som blir partert med en ostehøvel.”

Så ja: Påskeferien er den årlige øvelsen i å gjøre ingenting med stor innsats. Litt ski, litt sol, litt smøring, litt strømbrudd, litt appelsin, litt Kvikk Lunsj – og en våt hund i en campingvogn.

Og hvis du i tillegg klarer deg gjennom påsken uten å krangle om smøring, uten å miste en vott, og uten å lese krim som gjør at du ikke tør gå til utedoen alene…

Da har du hatt en vellykket påske. Altså: Du gjorde ingenting. Men du gjorde det ordentlig.