Herold

Sjeldent man har vært så usikker foran en Glimt-kamp som denne. Fra Champions League til hverdag og norsk cup.

Her er noen snakkiser etter kampen som ga Glimt semifinale i cupen:

Klarer Glimt å møte hverdagen?

– Vi har jobbet med disse omstillingene i flere år, og dessverre har vi ikke alltid lyktes så godt med det. Håper vi klarer det godt denne gangen, sa Odin Bjørtuft til TV2 rett før kampen startet. Så tok det 9 minutter før vi fikk se et godt eksempel på at Glimt-gutta ikke var helt omstilt til den norske hverdagen. Nikita Haikin og Odin Bjørtuft rotet det til i et klønete forsøk på å spille seg ut bakfra i motvinden. Men LSK-presset kunne lett endt i kampens første scoring – heldigvis bommet Thomas Lehne Olsen på mål fra 10 meter.

Det er én ting å komme tilbake til hverdagen etter Europa-turnering. Noe helt annet når hverdagen starter med 45 minutter i knallsterk motvind og iskaldt regn rett i fleisen. Da kan jeg skjønne om det tærer litt på, og derfor håpet jeg at den første omgangen skulle bli fort ferdig – uten baklengs. Men selv i dette elendige drittværet kunne Glimt levere et angrep lik en sommerdrøm: Auklend til Evjen til Høgh og i mål – helt fantastisk, og akkurat der og da kunne vi slå fast at gutta er på jobb.

Og det ble flere sommerdrømmer av noen mål i uværet på Aspmyra: Berg til Hauge som lobbet til Auklend som scoret – der var nivåforskjellen på lagene svært så tydelig.

Tre minutter etterpå: Nok et nydelig angrep, og 3–0.

52 minutter ut i kampen er svaret krystallklart:Glimt-spillerne klarer å kaste av seg Europa-glorien og gå rett i arbeidsmodus – og det er både betryggende og forbanna imponerende.

Määtä storspilte

Helt siden det ulykksalige røde kortet mot Porto høsten 2024 har Isak Määtä sett ut som en spiller som bærer den kvelden på skuldrene. Denne kvartfinalen var første gang på lenge han kastet av seg den ryggsekken og leverte på et skikkelig høyt nivå, duellsterk, konsentrert og med en autoritet vi har savnet. Det er utrolig flott å se. Derfor var det jo direkte trist å se ham bli meid ned av Ariheri - som ble belønnet med gult kort for noe som så ut som rødt kort. Heldigvis kom Isak seg på beina. Denne kampens beste spiller i min bok.

Gult kort er gult kort – uansett når i kampen

Ylldren Ibrahima dro ned Jens Petter Hauge etter tre minutter, stoppet en overgang og burde selvsagt sett det gule kortet. Hvor har dommerne det fra at de ikke kan reagere med kort tidlig i en kamp? Det er helt ubegripelig. Dommer Daniel Higraff fulgte dessverre opp denne unnfallenheten 20 minutter senere da LSKs Felix Va felte Bjørtuft på vei fram. Man kan jo lure på hvor langt ut i kampen vi må komme før kort kan deles ut? Fasit: 36 minutter, da fikk Felix Va omsider se det gule.

Bodø-publikummet skal ikke skjemmes, de skal hylles

La oss bare parkere denne moralske panikken rundt «tomt Aspmyra» først som sist. Bodø/Glimt har akkurat lagt bak seg en vinter der folk har kjempet hardt for å få fatt i billetter til Champions League, og der hundrevis, ja tusenvis, har brukt feriedager, lønningsposer og kredittkort på å følge laget sitt rundt i Europa. I serien i 2025 leverte Glimt et helt hederlig tilskuersnitt (6843). Da blir det nesten komisk når mange «shamer» de som ikke tok turen til Aspmyra denne sure vårkvelden. Ideen om at løsningen for å få folk på stadion er å skjelle ut de som blir hjemme i stedet for å løfte fram de som faktisk møter opp, er rett og slett idiotisk. Kanskje er det på tide å slutte å problematisere hver eneste kamp som ikke selger ut, og heller se det for det det er: Et lite mirakel at en klubb fra en by på drøyt femti tusen mennesker år etter år fyller opp stadion til Europa-kamper, støtter lag og klubb på hjemmebane og drar land og strand rundt med gule skjerf.

Denne kvelden viste publikummet på Aspmyra akkurat den samme evnen til omstilling som spillerne: fra Champions League-rus til våt, vindfull cuphverdag – og leverte når det egentlig hadde vært lett å bli hjemme. Forbanna imponerende det også.

Ny drakt – hot or not?

Årets Glimt-drakt er på sitt beste en lekker nostalgitripp, men også en drakt det er lov å være litt ambivalent til. Kragen gir et herlig retro-sus tilbake til både de tidligste Glimt-årene og 90-tallet, og sammen med de tynne stripene og de diskrete, svarte detaljene er det lett å se hva designet prøver på: et nikk til historien, pakket inn i en moderne, stilren «jubileumsdrakt» (110 år i år). Samtidig er det noe som ikke stemmer med at en klubb som definerer seg gjennom «den helgule» nå legger såpass mye svart inn i uttrykket at det enkelte øyeblikk nesten glipper mot LSK-land – ikke bare fordi kveldens motstander normalt har en drakt i gult med svarte elementer, men fordi førsteinntrykket på avstand kan gi et lite Lillestrøm-flash. Det er ikke nok til å velte helhetsinntrykket, men nok til å trekke ned fra full jubel til en solid, litt strengt utdelt terningkast 4 – en drakt som både ser bakover med respekt og framover med stil, men som med litt mindre svart kunne vært en av de aller, aller fineste. Denne vurderingen gjør jeg etter å ha sett draktene i to matcher: Fredagskampen da damelaget serieåpnet med 0–0 mot Hønefoss, og altså kvartfinalen.

Smartembed for https://www.an.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=347345