Herold

Livssynsåpen gravferd

Dagbladets journalist og fotograf møter opp hos Verd Begravelsesbyrå i Oslo for å følge gravferdskonsulent Sanne Holst.

Hun har jobbet her i fem år, og i dag får vi bli med når hun henter en avdød og utfører et stell på liket.

- Det aller første jeg skal gjøre er å pakke bilen, forteller hun og begynner pakkingen.

Båre, sklibrett, et tynt blått trekk som skal beskytte bårebrettet. Et tykt blått trekk som skal legges over avdøde for å skjerme omgivelsene.

- Nå kan vi sette oss i bilen og kjøre mot Ullevål, sier Sanne så fort alt er pakket.

Vel framme i sykehuskjelleren startet Sanne med å klargjøre båra mens hun venter på at døra til kjølerommet skal bli åpnet.

Noen minutter seinere, klokka 09.18, triller hun den tomme båra inn.

Dagbladet får ikke bli med inn på kjølerommet, men står i døråpningen - så langt framme vi kan.

Det ene lyset har gått, så det er litt mørkt og dystert. Ellers er det lite som minner om død her vi står - i kjelleren foran inngangsdøra til Ullevåls kjølerom.

Det lukter heller ikke «død» her, eller kanskje det gjør det? I så fall overdøves det av lukten av sprit - som de ansatte ofte tar på hendene.

Nøyaktig ti minutter etter at Sanne gikk inn, kommer hun ut igjen. Denne gangen med et lik på båra.

Måtte trekke seg ut

Rundt 20 minutter etter at Sanne trillet båra ut fra kjølerommet, er vi tilbake på begravelsesbyrået.

- Det første jeg skal gjøre er å ta båra ut av bilen, registrere avdøde og lese kistelappen.

Kistelappen inneholder informasjon om avdøde, seremonien, kistetype, urne, hva slags tøy avdøde skal ha på seg, om det skal være syning, seremonitype og seremoniform.

- Jeg fikk en reaksjon de første gangene jeg var med på stell. Jeg begynte å gråte, ganske fort, egentlig. Jeg måtte trekke meg ut av lokalet, forteller Sanne.

Hun henter en kiste og triller den inn på stellerommet. Så tar Sanne på seg en gul frakk for å beskytte mot lekkasjer, dobbelt sett med hansker og munnbind.

Stellet

Sanne starter med å fjerne det tykke blå trekket som lå over avdøde.

Videre blir sikkerhetsbeltene, sikkerhetsnålene fra lakenet rundt avdøde, selve lakenet og til slutt sykehusskjorta tatt av.

- De første reaksjonene kom nok fordi det er noe med å bare se et menneske ligge der - rett ut, ustelt og i sykehusskjorte. Det er et annet syn enn når stellet er fullført, forteller Sanne.

Avdøde blir kledd i en hvit skjorte, og flyttet over i kista.

- Disse skjortene er onesize, så de blir tilpasset med teipbiter rundt håndleddene for at det skal sitte penere, forteller hun.

Så tar hun fram en hårbørste og grer avdødes hår - forsiktig.

- Håret var litt statisk, så jeg tar i litt hårspray også for at det skal legge seg penere, forteller Sanne.

Etter at stellet er gjennomført, henter Sanne en papplate som legges over avdødes underkropp.

- Vi gjør dette for at dyna skal ligge pent og ikke krølle seg.

Dyna legges forsiktig over halve kroppen.

Hendene foldes.

Sanne tar av den gule frakken og hanskene. Hun henter en hvit ansiktsduk og legger den forsiktig over avdøde.

Etter at stellet er ferdig, henter Sanne kistelokket, legger det forsiktig over og skrur på kisteskruene.

- Nå skal jeg trille kista inn på kjølerommet, også skal den være her fram til begravelsen.

Tok ned bilkorset

Neste gang Dagbladets journalist og fotograf møter opp på Verd Begravelsesbyrå, skal vi bli med og se hvordan en livssynsåpen seremoni foregår.

- En livssynsåpen seremoni er inkluderende for alle livssyn eller ingen livssyn. Du kan fint flette inn salmer, eller få en muslimsk bønn. Det er hundre prosent fritt, forklarte Sanne Holst første gang vi var her.

Denne gangen treffer vi byråleder Jon Eide-Stubberud og gravferdskonsulent Even Ovnan, som skal arrangere seremonien.

De starter med å klargjøre hver sin bil.

Jon har ansvar for utstyrsbilen. Han pakker velkomstskilt, lysestaker og lys, lyskastere, kransestativ, musikkanlegg, pidestaller, en kurv med sørgepapir og katafalk.

Even har ansvar for seremonibilen - der kista skal ligge. Han starter med å ta vekk korset på toppen av bilen.

- Korset skal tas vekk fordi dette skal være en livssynsnøytral begravelse, forklarer han.

Så blir bårebrettet dratt ut, før kista blir hentet og satt i bilen.

Etter at alt er pakket, kjører Jon og Even hver sin bil i retning Grefsen kapell.

Ingen religiøse tegn

Lokalet framstår sterilt når vi kommer.

Det er lite som minner om et begravelsessted, og generelt lite som minner om religion. Unntaket er et kors som henger midt på veggen.

- Jeg skal ta det ned med en gang, sier Jon.

I mellomtida kjører Even seremonibilen helt inntil inngangen.

De tar ut kista sammen og legger på blomsterkranser og sløyfebånd. Så blir kista trillet inn i kapellet.

- En, to, tre, sier de og løfter kista opp på stativene.

Lokalet blir pyntet med forskjellige lysestaker og blomsterkranser.

- Jeg skal også hente fram noen personlige eiendeler som pårørende ønsket å pynte med, forteller Jon.

Et par svarte tresko legges ved siden av kista, og en sjømannshatt legges oppå.

Så tenner Jon på alle stearinlysene.

Etter hvert som kista og alt av pynt er på plass, blir det tydelig at det er en begravelse som skal foregå her. Dette selv om det ikke er et eneste religiøst symbol i dette lokalet.

Ikke en gang et kors på kista – som det ofte er.

Duften av blomster begynner å prege lokalet etter hvert som flere og flere blomsterkranser blir satt fram.

En varme preger også rommet etter hvert som alle de 14 lysene har fått brent litt.

Det meste er på plass rundt en time før seremonien skal starte. Det er også Linda Rønold, som skal lede seremonien.

Salmer er byttet ut med poprock

- Jeg ønsker alle velkommen til denne livssynsåpne seremonien, sier seremonilederen og tenner lyset som ligger oppå kista.

Linda starter med å holde en minnetale der hun snakker om avdøde, døden, sorg og livet generelt. Vi får også høre høydepunkter om hvordan livet til avdøde var – fra starten.

Så fort minnetalen er ferdig, tar sangen «Live Is Life» av Opus over musikkanlegget.

Stemningen i lokalet forandrer seg: Vi kan høre litt smålatter og se noen smil, samtidig som at vi også kan høre snufsing og lyden av lommeservietter som blir tatt fram.

Tre familiemedlemmer går etter hvert fram og holder hver sin tale, der de forteller om minnene de har med avdøde.

Ansiktene til de som tidligere var blanke i øynene, er nå fulle av tårer.

Stemningen i lokalet blir tyngre og sorgen blir lettere å kjenne på.

Når sangen «Sailing» av Rod Stewart tar over anlegget, hører vi ikke lenger bare lyden av snufsing, men også tydelig gråting.

Avslutningsvis snakker seremonilederen om tida etter at noen dør.

- Det er viktig å nyte livet mens vi kan, sier Linda.

Når seremonien er ferdig og kista er tilbake i bilen, kjører Even til Alfaset krematorium.

Det ligger cirka et kvarters kjøretur unna Oslo sentrum, og er ett av Nordens største og mest moderne krematorier.

Jon blir igjen på kapellet for å rydde opp. Vi følger etter seremonibilen i retning krematoriet.

Fra personlig til sterilt

Vel framme starter Even med å ta ut alle blomsterkranser og legger dem på en tralle, før de til slutt kastes.

Så henter han en truck, tar kista ut av bilen og kaster den siste blomsterkransen som lå oppå kista.

Vi kommer inn i et stort, sterilt og svært upersonlig rom.

- Det går fra personlig og nært, til å bli en samfunnsviktig funksjon, sier Even.

Han registrerer avdøde, før kista kjøres inn på krematoriets kjølerom. Der skal ligge fram til kremasjonen.

Pårørende-rommet

Noen dager seinere møter vi Even igjen der vi så ham sist - utafor krematoriet.

Vi går inn og møter Bjørn Hemli, assisterende seksjonsleder ved Alfaset krematorium, som følger oss til et rom markert med «pårørende».

- Mange er fremdeles ikke klare over dette, men krematorier har faktisk et besøksrom med innsyn til kremasjonsovnene der pårørende har mulighet til å være tilstede når kremasjonen starter, forteller Even.

Vi kommer inn på et lite rom, med noen stoler, et lite bord og et toalett.

Halve veggen til venstre for inngangen er av glass.

Utsikten på andre siden av glassveggen er et stort klinisk rom med fire metallovner.

Bjørn starter med å fortelle oss litt om prosessen vi snart skal se, før vi får bli med inn på ovnsrommet.

Et drøyt minutt

Det lukter absolutt ingenting uvanlig her - verken råttent eller brent. Det skyldes at rommet er så hermetisk, får vi forklart.

En hvit kiste står allerede klar foran den store metallovnen.

Even går fram for å dobbeltsjekke at det er riktig kiste.

- Det er riktig, bekrefter han.

To kremasjonsteknikere kommer inn i rommet.

Det skal nemlig alltid være to personer til stede - en for å trykke på ovnsknappen og en som står ved siden av for å passe på - av sikkerhetsmessige grunner.

Så trykker en av dem på knappen.

Kista heises opp og ovnen åpner seg.

En sterk varme slår mot oss.

Selv om vi på det tidspunktet ikke vet hvor mange grader ovnen er på, skjønner vi at det er mange.

Kista blir trillet inn og ovnen lukker seg igjen.

Vi rakk så vidt å blunke før hele prosessen var over.

Det tok altså et drøyt minutt fra kremasjonsteknikeren trykket på knappen til kista var ute av synet.

Vi får ikke bli værende under selve kremasjonen, men får vite at den tar som regel rundt 60-70 minutter.

Når kremasjonen er ferdig, legges beinrestene inn i et kjøleskap og blir der til alt er avkjølt.

Beinrestene blir så lagt i en kremulator som maler det opp til aske, som til slutt blir lagt i en urne.

- Overgangen er klinisk

Jobben til gravferdskonsulent Even på Alfaset krematorium er ferdig for denne gang.

Vi går ut og snakker om inntrykkene vi sitter igjen med etter å ha fulgt hele prosessen fra start til slutt. Fra det veldig nære og personlige, under stell og seremoni, til det mer upersonlige under kremeringen.

- Overgangen fra sermoni til kremasjon er klinisk, sier Even og utdyper:

- Men mye handler om verdighet, til tross for at selve prosessen er klinisk.

På spørsmål om han blir følelsmessig påvirket av en slik prosess, svarer han:

- Dette er jobben min. Den handler om mye rutiner, som igjen bunner i respekt.