Herold

Å fylle tomrommet etter den mektige sikkerhetssjefen Ali Larijani kan ta flere år. Nå truer intern maktkamp og svekket kontroll i Irans sikkerhetsapparat.

Ali Larijani ble ofte omtalt som «sikkerhetssjef» fordi han var sekretær for Det øverste nasjonale sikkerhetsrådet, SNSC - i praksis rådets operative leder.

SNSC er organet der Irans sikkerhets- og forsvarspolitikk utformes og samordnes.

- Rådet har mandat til å fastsette nasjonal sikkerhetspolitikk, samordne aktivitet på tvers av politiske, militære og etterretningsmessige områder og mobilisere landets ressurser mot interne og eksterne trusler. Beslutningene må formelt godkjennes av den øverste lederen, men stillingen som rådets sekretær gir likevel svært stor innflytelse over Irans faktiske beslutningsprosesser, sier forsker ved Lunds universitet, Ardavan Khoshnood, til Dagbladet.

Khoshnood forklarer at Larijani gjennom flere tiår bygget opp et nettverk som strakte seg dypt inn i regimets kjerne.

- Derfor er det rimelig å beskrive ham som kanskje den viktigste personen i Iran etter Ali Khamenei - og på enkelte områder også mer operativt betydningsfull, fordi han satt tett på prosessene der beslutninger blir formet og gjennomført.

Larijani ble drept i israelske angrep i Pardis-området tirsdag, mens ayatollah Khamenei ble drept i Teheran tidlig i krigen.

En helt sentral arkitekt

Larijanis maktposisjon ble ytterligere forsterket av at han tilhørte en familie der flere brødre har hatt sentrale roller, noe som bidro til å konsolidere hans innflytelse i systemet.

Flere i Vesten har omtalt Larijani som en mer «pragmatisk» og «diplomatisk» nøkkelfigur i regimet som hadde vokst fram som en viktig konsensusbygger - også en som støttet samtaler med USA og som kunne bygge enighet internt i systemet for en iransk utvei på et seinere tidspunkt.

Men på den annen side: Som leder for SNSC hadde Larijani et sentralt ansvar både for den omfattende nedstengningen av internettet og den brutale undertrykkelsen som fulgte protestene i januar 2026, der titusenvis av iranere skal ha blitt drept.

En modererende kraft eller ei:

- Drapet utgjør et betydelig slag mot den islamske republikken. Iran mister her ikke bare en høytstående tjenestemann, men en av sine mest erfarne politiske og sikkerhetsmessige arkitekter - en person som gjennom flere tiår har vært dypt integrert i regimets kjerne og beslutningsprosesser, sier Khoshnood.

Maktkamp

Khoshnood trekker fram to mulige konsekvenser av likvideringen:

• På kort sikt kan det føre til en tydelig svekkelse av den strategiske samordningen innen sikkerhetsapparatet.

- Som leder for SNSC satt Larijani i selve navet der politiske, militære og etterretningsmessige beslutninger integreres. Å erstatte en slik aktør er ikke bare et spørsmål om å utnevne en ny person, men om å gjenoppbygge et helt nettverk av relasjoner, tillit og uformelle maktkanaler - noe som tar år, ikke måneder.

• På lengre sikt kan dette føre til økt intern maktkamp, dårligere koordinering i sikkerhetsapparatet og potensielt mer uforutsigbare beslutninger fra Teheran

- Sælig dersom etterfølgeren mangler Larijanis erfaring og nettverk, sier Khoshnood.

- Har Iran noen åpenbare kandidater til å ta Larijanis plass?

- Det finnes sterke grunner til å anta at Iran allerede på forhånd har planlagt for slike scenarier. Regimet har arbeidet systematisk med planer for hvem som tar over viktige roller etter 12-dagerskrigen. Samtidig kan denne typen elimineringer tvinge fram justeringer avhengig av det aktuelle strategiske bildet.

Nye navn

Et par tydelige navn som kan erstatte Larijani, er ifølge Khoshnood:

• Den mest åpenbare kandidaten, Ali Akbar Ahmadian.

- Han sitter i dag i Expediency Council, men var selv sekretær for SNSC mellom 2023 og 2025. Det gjør ham til et «plug-and-play»-alternativ - han kjenner strukturen, har tillit i systemet og har en tydelig bakgrunn i revolusjonsgarden. Det som kjennetegner ham er nettopp dette: Militær bakgrunn, lojalitet til systemet og erfaring.

• Et annet tungt navn er Mohammad Bagher Ghalibaf.

- Han er nåværende speaker i parlamentet. Han er også en veteran fra revolusjonsgarden og har tidligere hatt operative roller innen sikkerhetsapparatet. Hans profil er mer politisk enn Ahmadians, men han kombinerer nettopp politikk og sikkerhet - noe som gjør ham relevant for en slik post.

• Et ytterligere realistisk alternativ er Saeed Jalili.

- Han var selv SNSC-sekretær fra 2007 til 2013 og har dermed tydelig erfaring.

En joker

• En mer «joker»-kandidat er Hossein Dehghan.

- Han har bakgrunn fra revolusjonsgarden, har vært forsvarsminister og visepresident, og er dypt forankret i regimets sikkerhetsstruktur. Hans historikk - inkludert koblinger til hard undertrykking og internasjonalt omtalte operasjoner - gjør ham til et mulig alternativ til posten.

Det som forener alle disse navnene er ifølge Khoshnood tre ting: For det første en sterk tilknytning til sikkerhetsapparatet eller revolusjonsgarden, for det andre langvarig lojalitet til den øverste ledelsen, og for det tredje erfaring med å operere i skjæringspunktet mellom politikk, militær og etterretning.

- Hvis målet til Israel på sikt er å destabilisere og i forlengelsen undergrave det iranske regimet, framstår dette som et logisk og i praksis nødvendig steg, sier Khoshnood om attentatet på Larijani og den kabalmessige utfordringen det nå fører med seg.

- Å slå til mot nettopp denne typen knutepunkt - der beslutninger formes og koordineres - har større systemeffekt enn å bare rette seg mot enkeltstående operative kommandører.