Turistene ble spurt om hva de så og opplevde. Svarene falt ikke i god jord.

Alle har rett – det er det som gjør det så komplisert

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Fredag for en drøy uke siden la cruiseskipet Aidamar til kai i Harstad. Flere hundre turister gikk i land og ruslet rundt i sentrum av det vi selv liker å omtale som en idyllisk, mellomstor nordnorsk kystby. Eller «De tusen gleders by», når vi for alvor skal slå på stortromma.

Blant dem var Hanno og Martina fra Bielefeld i Tyskland og venninnene Simone og Betina fra Dortmund. De hadde nettopp gått av skipet, sett seg litt rundt og forsøkt å orientere seg i en by de aldri hadde besøkt før. Førsteinntrykket deres var samstemt: stille. Lite å se. Få åpne butikker. «Fint, men litt trist», som én av dem sa. Andre undret seg over hvor få synlige tilbud det var, og hvor lang tid det tok å finne noe som faktisk var åpent. Men det var ikke en dom over byen. Det var et øyeblikksbilde. Likevel var det nok til å sette fyr på debatten.

Reaksjonene som fulgte var sterke, og i sosiale medier ga mange uttrykk for det de opplevde som et urimelig negativt bilde av byen. Det er forståelig. Men det treffer ikke kjernen. For turistene beskrev det de så. En fredag formiddag, i en by som ønsker besøk, men som ikke nødvendigvis fremstår slik til enhver tid.

Samtidig vet vi at det finnes en annen virkelighet. Den Camilla «Bakerinnen» Johansen peker på. Folk på kafeene. Gode dager, og aktører som får det til å gå rundt. Begge deler er sant. Og det er nettopp derfor denne diskusjonen er vanskelig. For den lar seg ikke reduseres til hvem som har rett, og hvem som tar feil. Den tvinger frem et mer ubehagelig spørsmål: Er det sånn vi vil ha det? Hvis vi er fornøyde med et sentrum som er levende i perioder, men stille i andre, der noe fungerer mens annet forsvinner, er det et helt legitimt svar. Da har vi i praksis valgt et nivå for byliv. Men da må vi også stå for det.

Hvis svaret derimot er nei, hvis vi ønsker oss mer liv, flere åpne dører og mer aktivitet gjennom hele uka; da må vi også ta det som følger med. Da må vi tåle å se det som ikke fungerer. Og vi må tåle at noen sier det høyt. I dette tilfellet noen som møter Harstad for første gang, og som ikke har en agenda.

For det er her debatten låser seg. Når vi går i skyttergraven og diskuterer vinkling, i stedet for innhold. Det bringer oss ikke videre. For sentrum er ikke summen av gode intensjoner. Det er summen av valgene vi tar. Hvor vi handler. Hvor vi tar kaffen. Om vi bruker byen, eller om vi lar være.

Når en kafé som Esencia nå velger å stenge på søndager, handler det ikke om vilje. Eieren har forsøkt å holde åpent for å bidra til liv i sentrum, men opplever at det ikke er nok folk til å få det til å gå rundt. I tillegg er det krevende å bemanne opp, og alternativet er å jobbe hver dag selv. «Jeg kan ikke jobbe meg i hjel», sier han, og fortjener stor forståelse for akkurat det.

Men det er ikke et enkeltstående tilfelle. Det er et signal om retningen vi er på vei i. Når tilbud forsvinner fordi det ikke er grunnlag for dem, sier det noe om hvordan byen faktisk brukes, ikke bare hvordan vi ønsker at den skal være. Og disse faktorene henger uløselig sammen med alt det andre vi diskuterer. Derfor er det også for enkelt å avfeie turistene. Ikke fordi de har fasiten, men fordi de ser noe vi innerst inne også kjenner på selv. De ser byen vår med friske øyne og kompromissløs ærlighet. Det er det som treffer, og det er det som får det til å koke i kommentarfeltene.

Men innerst inne handler ikke dette om turister. Det handler om oss. Om hva slags bysentrum vi faktisk ønsker oss, og om vi er villige til å ta konsekvensene av det. Alle har rett. Det er nettopp derfor det er så krevende. Og nettopp derfor kommer vi ikke unna spørsmålet: Vil vi ha et levende sentrum, eller nøyer vi oss med drømmen?