Herold

Tenk deg å måtte forlate alt du kjenner. Hjemmet ditt, familien din, språket ditt og tryggheten din. Ikke fordi du vil, men fordi du må. Fordi alternativet er krig, forfølgelse eller død.

Dette er virkeligheten for millioner av mennesker i dag.

Likevel svarer stadig flere land med å lukke dørene, og ta inn færre flyktninger enn FNs anbefalinger, samtidig som man nedprioriterer integrering.

Hva slags verden er det vi er i ferd med å skape?

Vi i AUF i Troms mener at en strengere asylpolitikk ikke stopper mennesker på flukt. Den stopper bare håpet deres. Den gjør veien farligere, lengre og mer umenneskelig. Den sender et signal om at noen liv er mindre verdt enn andre.

Dette kan ikke vi godta!

I Norge liker vi å tenke på oss selv som et rettferdig og medmenneskelig samfunn. Men også her ser vi utviklingstrekk som burde bekymre oss. Familier holdes atskilt fordi kravene for familiegjenforening er for strenge. Mennesker som har bodd her i årevis, som jobber, betaler skatt og er en del av lokalsamfunnet, lever med en konstant frykt. «Hva om jeg mister alt?»

Hva gjør det med et menneske å leve slik?

Vi tror på at trygghet er selve grunnmuren for integrering. Uten trygghet kan man ikke bygge et liv. Uten tilhørighet kan man ikke føle seg hjemme. Uten håp mister vi noe av det mest grunnleggende i oss.

Likevel fører vi en politikk der mennesker kan få statsborgerskapet sitt revet bort etter mange år. Der livet de har bygget, plutselig ikke teller. Der alt kan tas fra dem, selv etter tiår med innsats, tilpasning og tilhørighet.

Er det rettferdig at folk kan bli fratatt livet sitt i Norge, bare på grunn av en liten feil gjort for flere år siden?

Vi har foreldelsesfrister i norsk rett av en grunn. Fordi vi tror på at mennesker skal kunne legge fortiden bak seg. Fordi vi mener at ingen skal leve et helt liv i frykt for hva som kan skje.

Hvorfor gjelder ikke dette for mennesker som har flyktet hit?

Hvorfor diskuterer vi egentlig løsninger som å sende asylsøkere til tredjeland, langt unna, som om problemet forsvinner bare vi ikke ser det.

Men mennesker forsvinner ikke. Lidelse forsvinner ikke.

Det vi gjør eller lar være å gjøre har konsekvenser for virkelige liv.

For barnet som savner foreldrene sine. For familien som lever i uvisshet. For mennesket som trodde det endelig var trygt og som plutselig mister fotfestet igjen.

Vi kan bedre enn dette.

Vi må bygge en politikk på det som faktisk betyr noe. Vi må sikre retten til familieliv. Vi må gi mennesker trygghet til å bli, ikke frykt for å bli sendt bort. Og vi må si tydelig nei til løsninger som svekker rettssikkerheten og skyver ansvaret over på andre.

For til syvende og sist handler dette ikke om tall. Ikke om systemer. Ikke om politikk alene.

Det handler om mennesker.

Vi må stille oss selv spørsmålet: Hvilket samfunn er det vi ønske?

For oss i AUF i Troms er i hvert fall svaret klart!

Derfor har vi sendt inn en sak om en sosialdemokratisk asylpolitikk til Troms Arbeiderparti sitt årsmøte og håper på gjennomslag.

La oss gå i bresjen for en bedre asylpolitikk!