Herold

Anne Haugen Wagn løfter en viktig debatt i Telen. Også vi som representerer skogeierne i Notodden vil ta vare på de mest verdifulle skogområdene. Men bildet som tegnes av skogbruket, og løsningene som foreslås, treffer ikke helt.

Det blir for enkelt å gi inntrykk av at skogbruket ikke evner å ta naturhensyn. De siste 20 årene er det nettopp dette næringen har jobbet mest med. Gjennom miljøregistreringer, sertifisering og konkrete avsettinger blir leveområder for mange truede arter identifisert før hogst. Det er ikke feilfritt, men det er systematisk og det har hatt effekt. Ifølge rapporter fra Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet har dette bidratt til en positiv utvikling i så å si alle indikatorer for økologisk tilstand.

Samtidig må vi se hele bildet. Nøkkelbiotoper og miljøhensyn er én del av løsningen. Frivillig vern er en annen, og ofte den viktigste når det gjelder større sammenhengende områder. I Notodden, særlig rundt Follsjå, er mer enn 20 prosent av skogen nå varig vernet. Det er langt over landsgjennomsnittet. I tillegg kommer nøkkelbiotoper, kantsoner og andre miljøhensyn som samlet legger betydelige arealer utenfor ordinær drift.

Det er vanskelig å se at veien videre skal være mindre samarbeid og mer konflikt. Frivillig vern fungerer nettopp fordi grunneierne er med på laget. Da får vi bedre prosesser, mindre konflikt og ofte også bedre naturresultater.

Det er også grunn til å være varsom når naturtypekartlegging settes opp som fasit og sammenlignes direkte med skogbrukets miljøregistreringer. De to systemene er laget for ulike formål. Naturtypekartleggingen er ment som overordnet kartlegging for kommunal arealplanlegging, mens skogbrukets registreringer skal brukes i praktisk planlegging av skogbruk. Da blir det fort som å sammenligne epler og pærer.

Naturkartlegging er krevende, og skogbrukets miljøregistreringer er ikke feilfrie. Nettopp derfor revideres de jevnlig. I Notodden er man nå i sluttfasen av en omfattende revisjon, der ny kunnskap tas inn og kvaliteten styrkes. I noen tilfeller betyr det også at mer areal settes av. Det er slik et system skal fungere; ikke som noe statisk, men som noe som forbedres når kunnskapen blir bedre.

Et generelt krav om hogststans i naturskog til nye registreringer er på plass, vil i praksis bety å sette en hel næring på vent. Det rammer arbeidsplasser, verdiskaping og lokal aktivitet, uten at det nødvendigvis gir bedre naturforvaltning. Når definisjoner og kartgrunnlag stadig flyttes, skaper det også mer konflikt og mindre tillit.

Skogen må forvaltes, ikke settes på pause. Skogeierne i Notodden ønsker bedre kunnskap velkommen, og vi bidrar allerede tungt inn i både miljøhensyn og frivillig vern. Det bør vi bygge videre på.