Herold

Vi har det jeg vil kalle et alminnelig stort hus med et alminnelig stort kjøkken og en alminnelig stor oppkjørsel, men nå er det like før vi må flytte på hybel slik at avfallshåndteringen kan leve sitt eget liv i huset. Hvordan folk med små leiligheter klarer seg, begriper jeg ikke, skriver Berit Stifjeld i Helgetanker.

Avfall til besvær

Visst forstår jeg at søppelet må sorteres! Selvfølgelig vil jeg gjøre mitt for å resirkulere mest mulig, men de praktiske konsekvensene er i ferd med å bli for mye for meg.

I dag har vi i vårt hus disse stasjonene for å håndtere det daglige avfallet:

Inni kjøkkenbenken:

• Dunk med pose til restsøppel
• Dunk med pose til matsøppel – NB: den påkrevde spesialposen passer ikke med vår dunk, men det blir nok verre: Jeg regner med at vi som andre snart får en spesialpose som er så miljøvennlig at man nærmest kan spise den – og går i stykker om man peker på den.
• Dunk med pose til plastsøppel
• Dunk med pose til glass og metall
• Brett for avrenning og tørking av skylte melkekartonger o.l.

Oppå kjøkkenbenken:

• Vask for avrenning og tørking av skylt plast

På bad og vaskerom:

• Dunk med pose til restsøppel

I gangen:

• Boks til papir
• Sekk til panteflasker
• Glassflasker på gulvet

– nei, det er ikke hyggelig med åpen søppeloppbevaring i gangen, men hva skal man gjøre?

I kjellernedgangen:

• Pose til batterier
• Pose til elektrisk avfall

I oppkjørselen:

• Dunk til restavfall
• Dunk til papiravfall
• Dunk til matavfall

I garasjen:

• Sekk til plastavfall
• Pappesker

Alt dette er mellomstasjoner vi må ha uavhengig av hvor mye vi faktisk håndterer, og så vidt jeg kan begripe, er dette i praksis omtrent det HAF krever at alle skal ha, riktignok med fellesdunker ute for dem som bor i blokker o.l. Vi har det jeg vil kalle et alminnelig stort hus med et alminnelig stort kjøkken og en alminnelig stor oppkjørsel, men nå er det like før vi må flytte på hybel slik at avfallshåndteringen kan leve sitt eget liv i huset. Hvordan folk med små leiligheter klarer seg, begriper jeg ikke.

Da vi bygde huset for godt og vel tretti år siden, hadde vi én avfallsdunk ute. Nå har vi tre, og den fjerde er underveis. Det hadde vi ikke plass til, så vi utvidet oppkjørselen og bygde et skur som snart er for lite. Hva vi skal gjøre med plastsekken, er fortsatt litt uavklart. Foreløpig har vi skrudd opp en krok til å henge sekken på når det er hentedag – hvis vi altså husker å ta den ut, og hvis det ikke er for mye vind, og hvis ikke HAF synes det tar for mye tid å hekte sekken ned av kroken.

For det er jo en sak for seg, hva som må skje for å få vekk avfallet:

• Poser med restsøppel og matavfall knytes for og bæres ut til to ulike dunker som blir tømt annenhver uke. Også dette skal bli verre: Fra 1. august blir restavfallet hentet bare en gang i måneden, og dunkene må settes maks to meter fra veien før kl. 06.00.
• Melkekartongene skylles, tørkes og brettes i en evig strøm og legges over i inne-papirboks. Innepapirboksen bæres ut og tømmes i dunken, som igjen tømmes en gang i måneden. Øvrig papir og papp kjøres regelmessig til gjenbruksstasjon.
• Plastavfall vaskes og skylles og tørkes i en evig strøm og okkuperer til hverdags den ene kjøkkenvasken. Det flyttes over i pose med plastsøppel etter hvert. Pose med plastsøppel bæres ut og tømmes over i plastsekk bakerst i halvmørk garasje, jeg strever fortsatt med tømmeteknikken. Så får vi håpe at vi ikke glemmer bære den ut på riktig dag, og at det ikke blåser da, og at ikke fuglene begynner å interesse seg for innholdet – vi har opplevd alt sammen.
• Panteflasker og glassflasker bringes ukentlig til panting og gjenbruksstasjon. Øvrig glass- og metallsøppel bringes til gjenbruksstasjon ved behov.
• Elektrisk avfall bringes til gjenbruksstasjon når vi kommer på det, og batterier blir av og til brakt til samme sted.

Man greier fint å få tiden til å gå på denne måten, og jeg er ærlig talt glad vi ikke møtte sånne krav den gangen vi var barnefamilie i alvorlig tidsklemme. Å gjennomføre disse øvelsene uten egen bil kan man bare glemme.

HAF er ikke spesielt imøtekommende. Henvendelser blir på en god dag møtt med en overbærende beskjed om at dette funker så fint alle andre steder. – Men nei, vi kan ikke få matavfallsposer som passer i søppelbøtta vår, nei, vi kan ikke få poser til plastsøppelbøtta, sånn at vi kunne slippe den tømmeøvelsen, nei, plastsekken blir ikke hentet om vi legger fulle plastposer over i sekken, nei, vi kan ikke få dunk til plastavfallet, nei, plastsøppelet blir ikke hentet om sekken stappes i en dunk, ja, det er vårt problem om plastsekken blåser på sjøen, ja, det er bare vårt problem om dunkene blir fulle lenge før de blir tømt, og ja, det er absolutt bare vårt problem om matavfallet ligger i fjorten dager og stinker over hele nabolaget. Bare som en start. Når det er sagt: de som faktisk henter avfallet er bare søte og høflige og serviceinnstilte, det er organisasjonen HAF som er vrang.

Det er selvfølgelig sant at det er vi selv og ingen andre som bærer søppelet hjem, men hva skal man gjøre, da? Åpne alle varer i butikken og etterlate emballasjen der? Skrelle grønnsaker i forretningen? Helle melk og juice over i medbrakte mugger og etterlate kartongene? Og for all del stoppe alle abonnementer som resulterer i papir hjemme. Om man kommer i skade for å kjøpe et tidsskrift, kan det sikkert etterlates på en kafé i byen. Noen som påtar seg å prøve ut dette konseptet?

Late-Berit ville helst hatt det som før, med bare én dunk inne og ute, men Flinke-Berit skjønner godt at det ikke er bærekraftig. Sorteringsposter som fungerer uten å fylle hele huset, er og blir et problem, men man må bare få det til. Den andre delen av dette, HAFs evige effektivisering og rigide krav til hva vi skal og ikke skal gjøre, provoserer meg; her må det virkelig gå an å tenke annerledes. Hvorfor kan vi ikke få orden på plastavfallet, det koster ikke en gang noe særlig? Hvorfor må vi finne oss i at matavfall hentes så sjelden som hver fjortende dag – foreløpig? Hvorfor må vi akseptere at dunkene kan stå maks to meter fra veien for å bli tømt? Ja, den gamle grensen på tjue meter er kanskje litt i overkant, men å øke fra to til fem meter ville gjort den store forskjellen for svært mange av oss. Ifølge reklamen skal man belønnes for å være «flink» til å sortere, men ærlig talt: hvor flinke kan egentlig en familie med et par bleiebarn bli? Og hvor mye tid og plass er det rimelig å kreve at vi bruker til sortering?

Jeg er fortsatt varm tilhenger av kildesortering og resirkulering, men jeg kjenner at jeg resignerer litt. Er vi i ferd med å gjøre det beste til det godes fiende? Jeg undres om der kan finnes mer smidige måter å gjennomføre på – noe som er gjennomførbart i et vanlig hus som ble bygget før kildesorteringens tid.