Herold

Jeg må innrømmeat før jeg flyttet hjem til Florø etter mange år borte, hadde jeg knapt hørt om innsynskrav. Nå kjenner jeg systemet ut og inn.

Det begynte da jeg fulgte opp kritikken fra Utdanningsforbundet om at Kinn kommune skreddersydde stillingsutlysninger for å favorisere enkelte søkere. Da sendte jeg mitt første innsynskrav til kommunen, og underbygde dette i et leserbrev i Firdaposten. Tilsvaret jeg fikk fra kommunedirektør Bang-Olsen sjokkerte meg. Det var ikke en nøktern redegjørelse fra kommunens øverste administrator, men et rent forsvarsskriv der jeg ble beskyldt for personangrep, utidig omtale av ansatte og tillagt tvilsomme motiver.

Jeg har fulgt lokalpolitikkmange steder, men aldri opplevd maken til opptreden fra en kommunedirektør. Men nå, ett år senere, kjenner jeg Bang-Olsen som en som til stadighet går langt utover sin nøytrale, administrative rolle, og som en som ikke går av veien for å blande seg direkte inn i det politiske på kommunestyremøtene.

bio rolf vallestad sunde

At han går langt utover sin rolle, viser også saksframlegget til kommende formannskapsmøte. Saken gjelder administrasjonens kapasitet og utfordringer med mengden innsynskrav. Det framlegget bør politikerne lese ekstra nøye. Ikke bare for det som står der, men for hva slags holdning til åpenhet og kontroll det avslører. For her skjer det noe alvorlig: innsyn blir i praksis gjort til problemet. Et saksframlegg fra en kommunedirektør skal være ryddig, nøktern og beslutningsorientert. Det skal sette politikerne i stand til å ta stilling på et selvstendig og saklig grunnlag. Bang-Olsens framlegg i denne saken gjør det motsatte. Og det gjør det ikke mindre alvorlig at saken er lagt fram som en orienteringssak, der formannskapet bare skal ta administrasjonens framstilling til vitende.

Nettopp derfor burdeframlegget vært desto mer presist, nøkternt og faktabasert. I stedet framstår det mer som et klageskriv enn som en redelig orientering. Her sauses innsyns- og sammenstillingskrav, spørsmål om vurderinger, klager, gjentatte henvendelser og det som omtales som press mot ansatte og folkevalgte, sammen i én og samme fortelling. Konkrete fakta er nærmest fraværende. Til gjengjeld er tonen polemisk, språket er ladet og framlegget mer preget av irritasjon enn av ryddighet og nøkternhet. Det er altså på dette grunnlaget at politikerne skal ta beslutninger om videre framdrift.

Saksframlegget viser selv til offentleglova § 1. Der står det at loven skal legge til rette for åpenhet, styrke tilliten til det offentlige og sikre kontroll fra allmennheten. Likevel er hovedfortellingen i saken at omfanget av innsyn, klager og spørsmål nå er blitt en belastning for administrasjonen.

Jeg tviler ikke på at Kinn kommune har et reelt kapasitetsproblem, mange kommuner har det. Mange og omfattende innsynskrav kan binde opp tid og ressurser. Men det er ikke det mest oppsiktsvekkende her. Det mest oppsiktsvekkende er at kommunedirektøren igjen går ut, denne gangen til formannskapet, og framstiller det som et problem at innbyggere bruker retten til innsyn i offentlige dokumenter.

Hadde han ønsket å gi politikerne et ærlig og balansert bilde, måtte han også tatt med kritikken som er rettet mot dokumentsenteret og administrasjonen. Den er fraværende. Jeg har selv klaget på en saksbehandler jeg opplevde som spydige og nedlatende. Det førte ingensteds hen. Det eneste svaret jeg fikk fra kommunedirektøren, var en kort e-post der han kalte min omtale av han som “usmakelig”. En nøytral, rollebevisst kommunedirektør ville tatt kritikken på alvor og svart på en saklig måte.

Når han i saksframlegget peker på “få personar”, trekker fram at noen har “1000 oppføringar” i arkivet, og antyder at en kan bli fristet til å omtale dette som misbruk av innsynsretten, er det et alvorlig retorisk grep. For tallet i seg selv beviser ingenting. Kommunen opplyser selv at dette omfatter innsynskrav, klager, avslag, delvise avslag, avklaringer og korrespondanse med Statsforvalteren.

Like problematisk er språkbruken om Bordgleder. Der snakker han om et vedvarende press i alle kanaler, til alle tider, som skal ha vært “utanfor alle proposisjonar”. Dette er ikke nøkternt administrativt språk. Det er et partsnært språk som gjør grunngitt kritikk og gransking til noe urimelig, i stedet for å erkjenne at offentlig virksomhet må tåle vedvarende kontroll i omstridte saker. Og nettopp Bordgleder er jo et skoleeksempel på hvorfor slik kontroll oppstår. Her snakker vi om rolleblandinger, urealistiske budsjetter, regnskap som år etter år får kritikk, og retorikktunge styringsdokumenter som heller hører hjemme i tåkeheimen.

Når kommunedirektøren i tillegg skal være både ansvarlig eier og kontrollør, mens styreleder omtaler ham som en samarbeidspartner, er det nesten merkelig om det ikke kommer innsynskrav. Det er tross alt fellesskapets penger det handler om. Og når kommunedirektøren i en kommunestyresak om Bordgleders budsjett selv sier: “Jeg kan ikke gå god for tallene, men vi får nesten vedta budsjettet”, sier det også noe om hvor svakt styringsgrunnlaget har vært.

Og hva med utgiftene kommunedirektøren sender til sine innbyggere i form av høye leieutgifter i Øklandsbygget? Flere millioner hvert eneste år må vi betale for at kommunen ikke evner å ordne seg offentlige lokaler. Har de vært på utkikk etter andre lokaler som kanskje er billigere? Nei, for administrasjonen skal holde til i sentrum, har kommunedirektøren sagt. Hvorfor de skal det? Jo, ifølge en kommunalsjef er det for å skape aktivitet i Strandgata. Skattebetalerne skal altså betale nærmere tre millioner hvert eneste år for at administrasjonen skal sitte på Lille Marked i lunsjen og “skape aktivitet”. Jeg vet ikke om noen annen kommune som har ordnet seg sånn. Er det rart det blir innsynskrav?

Og hva med Albertatunet? Der ble kunstbudsjettet ofret med henvisning til «økonomiske realiteter». Bare dager senere kunne vi lese at en privat stiftelse, ledet av samme politiker som brukte dette argumentet, fikk en halv million kroner fra kommunen. Hvor ble det av de økonomiske realitetene da?

Når kommunen samtidig i åresvis har hatt en lukket politikerportal, blir det enda vanskeligere å ta på alvor at problemet skal være enkeltpersoners behov for innsyn. Mindre åpenhet gir ikke færre spørsmål, tvert om.

Grunnen til at Bordgleder har vært “under press i alle kanaler”, er at foretaket skiller seg klart ut i negativ forstand når det gjelder å forholde seg til innsynskrav. Et helt standard innsynskrav om pengebruk i foretaket ble avslått “på grunn av ressursmangel”. Når jeg så skrev tilbake at de kunne ta tiden de trengte på å svare på innsynskravet, var avslaget plutselig begrunnet med taushetsplikten. Dette er bare ett av veldig mange eksempel. Det skal nevnes at det var daglig leder som selv håndterte dette innsynskravet, og ikke saksbehandlerne i dokumentsenteret. De har, med veldig få unntak, behandlet mine innsynskrav på en profesjonell og samvittighetsfull måte.

Det finnes dessuten et langt viktigere spørsmål enn det kommunedirektøren reiser: Hvorfor kommer det så mange innsynskrav? Hvorfor blir det så mange klager? Hvorfor er behovet for kontroll blitt så stort? Kan noe av svaret ligge i mangelfull saksbehandling, dårlig tilgjengelighet, uklare svar eller sviktende tillit? Det spørsmålet blir nesten borte i denne saken. Kommunedirektør virker ikke interessert i å drive med noen selvransakelse. Kommunedirektøren synes å ha glemt at administrasjonens oppgave er å gi politikerne et godt grunnlag for å ta kloke valg på vegne av innbyggerne. Kommunen er altså til for innbyggerne, ikke omvendt. I dette saksframlegget blir innbyggerne i stedet framstilt som et problem. Han vil ha bare ha slutt på dette innsynsmaset.

Men han har likevel et poeng. Jeg har selv sett private e-poster adressert våre folkevalgte med krav om svar på fakturaer og godtgjørelser og diverse. Dette er ikke greit, og her går det en klar grense for meg. Krav om innsyn skal selvsagt rettes mot systemet, altså administrasjonen, ikke mot enkeltpolitikere. Det bør de få slippe. Og nei, det er ikke jeg som har sendt disse e-postene, og jeg kommer aldri til å gjøre det heller.

Jeg har stor tillit til at saksbehandlere i dokumentsenteret gjør det beste de kan for å håndtere innsynsmengden. Jeg har derimot ingen tro på at mengden innsynskrav kommer til å minke med det første. Og bra er det. Denne administrasjonen trenger rett og slett god gammeldags oppdragelse i åpenhet og hvordan lokaldemokratiet skal fungere. En kommunedirektørs oppgave er ikke å problematisere kontrollen, men å sørge for at kommunen tåler den!

Men hva skjedde såmed mitt første innsynskrav? Det er det ingen som vet. Saksbehandleren hos kommunedirektøren kom stort sett med nedlatende og spydige avslag på innsynskravet, “glemte” å sende avslaget videre til Statsforvalteren slik loven krever, og anvendte også feil paragrafer for avslaget. Dette er nesten ett år siden.

Når det gjelder å håndteremengden innsynskrav, har kommunedirektøren egentlig en enkel oppgave foran seg. Problemet og løsningen ligger nemlig på samme sted, på hans kontor.