Det er lov å være skuffet. Men det er enda større grunn til å være stolt.

Bær skuffelsen med stolthet

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Det finnes øyeblikk som sier mer enn lange utredninger og flotte planer. Bildet av Tormod Johnsen, 78 år gammel, i øsende regn på myra i Kilbotn, med vann langt opp på skoskaftet, er et slikt øyeblikk. Han sto der og grov grøfter. Ledet vann bort. Letet etter løsninger der de fleste for lengst ville sett problemer. Rundt ham jobbet løypekjørere, frivillige og fagfolk side om side, mens regnet slo ned og gradestokken nektet å samarbeide. Det er vanskelig å tenke seg et klarere bilde på hva denne NM-satsingen i Harstad har vært: vilje, stahet, fellesskap – og en urokkelig tro på at dette skulle gå.

For det er lett å glemme nå, når beslutningen er tatt og mesterskapet er flyttet. Dette var aldri et arrangement som ble gitt opp. Det ble kjempet for, helt til siste mulighet var brukt opp. Det ble drenert. Det ble flyttet snø. Det ble lett etter snø i hele regionen. Der moderate optimister ville gitt seg, sto det folk i Kilbotn og jobbet videre. Ikke fordi de ikke så realitetene, men fordi de nektet å gi opp før realitetene var uomtvistelige.

Til slutt var de det.En vinter uten frost. Uker med regn. En arena som bokstavelig talt sto under vann. Det finnes ikke den arrangør i dette landet som kunne tryllet frem et norgesmesterskap under slike forhold. Det er det viktigste premisset i denne saken.

Derfor er det også avgjørende hva vi tar med oss videre. For ja, det er lov å være skuffet. For byen, for næringslivet, for publikum, for alle som hadde sett frem til folkefest. Men skuffelsen må bæres med stolthet. For det som er levert fra arrangørhold i Harstad, er ikke bare godt nok. Det er eksepsjonelt. Det er et arbeid som har blitt lagt merke til langt utenfor kommunegrensene. Skiforbundet peker selv på innsatsen som er gjort, og det er vanskelig å tolke det som noe annet enn en klar anerkjennelse.

Harstad har ikke mislyktes.Harstad har bestått. Og kanskje enda viktigere: Harstad har vist hva som bor i byen når det virkelig gjelder. Dugnadsånden. Kompetansen. Evnen til å mobilisere. Det er akkurat dette som gjør et sted til en arrangørby.

Derfor bør også veien videre være like tydelig som innsatsen som er lagt ned: Harstad skal ha en ny sjanse. Raskt. Med det som er dokumentert gjennom ukene i Kilbotn, finnes det ikke ett saklig argument for noe annet. Tvert imot: Det finnes knapt et sterkere argument for å legge et nytt mesterskap hit. For hvis dette er nivået på innsats når forholdene er på sitt aller verste, hva kan da ikke leveres når forholdene faktisk spiller på lag? Det er spørsmålet Skiforbundet nå må stille seg. Og svaret bør gi seg selv.

I mellomtiden står bildet igjen:En mann i regnet. Vann som siger opp gjennom marka. Hendene i arbeid. Blikket fremover. Ikke et symbol på nederlag, men på noe langt mer verdifullt – viljen til å prøve helt til det ikke finnes mer igjen å prøve.