Herold

Mathilde Waale er journalist og bosatt i Oslo, med et brennende engasjement for psykisk helse. Oppveksten tilbrakte hun på en gård i Larvik, og hun er opptatt av de unge og dem som føler seg litt på siden av samfunnet. Hun er helgas skribent her i ØP.

Vi har lagt bak oss kvinnedagen, men jeg slår et slag for at hele mars kan være en kvinnemåned. For de sakene vi vier ekstra oppmerksomhet 8. mars, slutter ikke å være viktige saker i ukene etter, i april, eller i høstferien. Kvinnekamp er helårskamp. Ikke en endagskamp. Men siden 8. mars er såpass nylig tilbakelagt, vil jeg skrive litt om noe jeg har tenkt på i kjølvannet av denne dagen.

Tidligere nyhetsleder i ØP, nå ansvarlig redaktør i TA, Tonje E. Skjørtvedt, skrev like etter kvinnedagen en tekst om hvorfor denne merkedagen fortsatt behøves etter en titt i kommentarfeltet til avisens Facebook-side.

Under en annen kommentar publisert i avisen, som tok for seg hvorvidt menn faktisk liker kvinner, eller bare liker det kvinner bidrar med – ikke nødvendigvis kvinnen i seg selv, kokte det:

«Hva bidrar kvinner med ?????»

«Et godt argument mot å beholde kvinners stemmerett»

«Morsomt med alle bitre damer som føler seg underlegne mannen»

Vi kommentatorer vet å sette ting på spissen. Selvsagt vet de fleste av oss at spissformuleringer trigger sterkere følelser og mer engasjement enn nøkterne tekster. Det er selvsagt lov å være uenig i det vi skriver. Det er faktisk bra å være uenig. Da har det, i det minste, satt i gang noe i mottakeren. Men det er ikke greit å bli usaklig. En debatt er ikke en arena for uspiselige kommentarer eller drøye personskildringer. En debatt er et sted hvor to motstridende meninger kan bli sagt uten å risikere usaklige angrep fra den andre siden.

Det er ingen menneskerett at alle skal være enige i det du skriver. Vi kommentatorer vet det bedre enn de fleste. Men når jeg iblant skroller meg gjennom kommentarfelt under landets små og store aviser på sosiale medier, undrer jeg hvorfor jeg vil meg selv så vondt. Jeg savner å se et kommentarfelt som handler om gode, saklige argumenter i stedet for kjønn, hudfarge, jobb eller sosial status.

Jeg synes Skjørtvedt skriver det fabelaktig når hun skildrer dagens stadige behov for kvinnekampen: «Det disse kommentarfeltene avslører, er at vi har en lang vei igjen før en kvinne kan ytre seg uten at kjønnet hennes blir brukt som en rød klut.»

Vi er så privilegerte i Norge i dag, jeg tror ikke vi skjønner det selv engang. Vi har et åpent samfunn og en ytringsfrihet de fleste land bare kan se langt etter. Likevel velger mange av oss å bruke denne sykt privilegerte ytringsfriheten til å rakke ned på andre. Vi går på person, ikke sak. Vi går på det første vi oppfatter, ikke på hva som faktisk ligger under. Vi går på utseende, kjønn og andre helt uvesentlige faktorer.

Tall fra Institutt for samfunnsforskning viser at kvinner angripes på hvem de er, men på hva de mener. Så mye som hver fjerde kvinne i samfunnsdebatten opplever netthets. Unge kvinner med en stemme som burde vært brukt til å tale saker, ytre meninger eller stå for noe de tror på, velger heller å tie. Stemmene vi trenger i debatten, tør ikke tale. Vi kan godt argumentere for at man skal kunne bruke ytringsfriheten sin til å snakke om andre akkurat slik man selv ønsker, men jeg mener i alle fall at det er en innskrenking av ytringsfriheten når viktige stemmer forsvinner fordi de knebles av hat og hets – eller ikke tør å uttale seg i utgangspunktet på grunn av frykten for nettopp dette. Da handler det ikke bare om ytringsfrihet lenger, da er det et rent demokratisk problem.

I Norge har vi heldigvis store historiske seire i kvinnekampen. Vi har kjempet oss til rettigheter som bør påminnes og feires år etter år etter år. Det fortjener kanskje hurrarop, men jeg vil helger velge meg kamprop.

For tross disse historiske seirene, må vi fremdeles daglig kjempe mot en ukultur som setter kvinner under menn, som tvinger kvinner i taushet, som reduserer kvinnekroppen til et objekt. Daglig.

Jeg måtte se på responsen til det Skjørtvedt skrev om kommentaren i TA som høstet så mye hets i utgangspunktet – det var heller ikke spesielt lovende. I skrivende stund er det flere som har ‘reagert’ på saken med latteremoji, enn med hjerteemoji. Flest menn, så klart.

Du spør hvorfor vi fortsatt trenger kvinnekamp? Hvorfor vi fremdeles trenger 8. mars? Hvorfor vi fremdeles trenger slagord på plakater, paroler og tog i gatene?

Dette er hvorfor.

Hvordan overleve høsten uten å bli et pledd med bein

Larvik, jeg elsker å forlate deg