Herold

«En sterk sparebank kan – og bør – levere både samfunnsutbytte og kundeutbytte», skriver Paul Carsten Holst, administrerende direktør i Sparebanken Narvik, i Nordnorsk Debatt. Fra min egen oppvekst på Røros til mine barns fotballturneringer på Vestlandet, og har sett på nært hold hva sparebankmodellen betyr i by og bygd.

Likevel velger konsernsjef Jan-Frode Janson i SpareBank 1 SMN å tegne et motsetningsbilde. I Dagens Næringsliv sier han at han føler seg presset til å lansere kundeutbytte – og at det «gjør vondt inn i sjelen». Situasjonen fremstilles som et veivalg: Enten samfunnsutbytte – eller kundeutbytte.

Når SpareBank1SMN fra sin tillitsposisjon skaper et slikt skremselsbilde, er det ikke overraskende at frivilligheten blir urolig, og vi kan i helgen lese i Adressa at «Milliarder kan flyttes fra fellesskapet til bankenes kunde». Det er en konstruert motsetning, for begge deler er fullt mulig.

Paul Carsten Holst peker presist på svakheten i debatten: Det skapes et inntrykk av at sparebankene må velge mellom å dele overskudd med kundene eller med lokalsamfunnet. Slik er det ikke. En robust sparebankmodell handler om å balansere flere hensyn samtidig – til beste for regionen, kundene og fellesskapet.

Fra min oppvekst på Røros har jeg sett på nært hold hva sparebankmodellen betyr for både by og bygd. Svekkes sparebankmodellens særtrekk, vil vi i neste omgang også svekke frivilligheten.

Sparebankenes opprinnelige formål var å gi vanlige folk økonomisk trygghet og mulighet til å spare og eie egen bolig. Gaveinstituttet kom senere – som følge av overskudd ut over det som var nødvendig for å sikre kapital og utlånsvekst.

I 2009 ble sparebankmodellen videreutviklet. Det ble åpnet for kundeutbytte – nettopp for å styrke modellen. Ordningen bygger på et enkelt prinsipp: Kundene skal kunne ta del i overskuddet de selv er med på å skape. Siden det har kundeutbytte og støtte til frivilligheten levd godt side om side.

Dette er ikke radikalt. Gjensidige og samvirkebevegelser som Coop har hatt tilsvarende ordninger i mange år. Da melkebønder i Tine i Midt-Norge nylig fikk rekordhøy etterbetaling per liter melk, var det samme logikk: Overskudd deles med dem som har skapt resultatet.

Kundeutbytte svekker ikke frivilligheten – tvert imot. Det avgjørende spørsmålet er om kundeutbytte svekker frivilligheten. Tallene viser det motsatte.

Da kundeutbytte ble tillatt i 2009, delte sparebankene samlet ut rundt en halv milliard kroner i gaver. I 2025 er gavebeløpet om lag 5,5 milliarder kroner – en ellevedobling.

For regnskapsåret 2025 har Sparebanken Norge satt av 1,47 milliarder kroner i kundeutbytte og 1,53 milliarder kroner i gavemidler. Vi innførte kundeutbytte i 2019. I årene før lå gjennomsnittlig årlig gavebeløp på om lag 220 millioner kroner. Etter innføringen har vi sjudoblet gavevirksomheten – til 1,53 milliarder kroner. Ingen andre sparebanker deler ut høyere beløp til frivilligheten.

Det er ikke en svekkelse av frivilligheten. Det er en kraftig styrking. Å omtale dette som et nullsumspill skaper et feilaktig bilde av virkeligheten.

Elefanten i rommet er kapitalakkumuleringen i stiftelsene, dersom man virkelig er bekymret for frivillighetens fremtid. I økende grad overføres betydelige midler til sparebankstiftelser som plasserer kapitalen i finansmarkedene – blant annet på Oslo Børs – fremfor å dele den ut. Avkastningen reinvesteres. Kapitalen vokser. Utdelingsandelen er lav.

Her er SpareBank1 SMN blant de mest ekstreme eksemplene. Sparebankstiftelsen SMN mottok 676 millioner kroner i 2024 fra banken (for regnskapsåret 2023). Av dette ble 32,7 millioner delt ut i 2024 – i underkant av 5 prosent. Året før var utdelingen beskjedne 27 millioner kroner. Samtidig omtales de store kapitaloverføringene til stiftelsen som midler «til frivilligheten». Det er i beste fall villedende, og på vegne av frivilligheten blir vi virkelig bekymret over dette.

SpareBank1 SMN kunne altså kombinert vesentlig høyere gaver til frivilligheten og kundeutbytte til kundene – dersom de ønsket det. At de ikke ønsker det, er en ærlig sak. Men da må de også være ærlige om valget.

I en tid med presset kommuneøkonomi og stram økonomi for barnefamilier er det legitimt å spørre: Er det riktig at så store beløp bindes opp i kapitalforvaltning fremfor å komme barn, unge og frivilligheten direkte til gode? I en tid hvor mange kjenner på økonomisk press, kan kundeutbytte være det som gjør at barna får nye fotballsko, eller at treningsavgiften blir betalt. Sterkere husholdninger bidrar også til sterkere lokalsamfunn.

Vi gleder oss til å komme i gang i Trondheim – med både kundeutbytte og et sterkt samfunnsengasjement gjennom vårt samfunnsutbytte.

For oss er dette ikke et enten/eller.

Det er et ja takk, begge deler.