Herold

– Jeg mener at det å støtte avvikling av lærernormen, er et tydelig signal om at kommunens prioriteringer ligger et helt annet sted enn i klasserommet, skriver David Holt.

I sitt høringssvar til NOU 2026: 1 – En bærekraftig kommunesektor, støtter kommunedirektøren i Sarpsborg nå å fjerne lærernormen. Dette er i tråd med anbefalingene fra kommunekommisjonens første delrapport.

Hvem skal da bestemme minstekravet til antall lærere i klasserommet? Sarpsborg kommune vil fjerne det statlige minstekravet, og heller bestemme selv. Kommunedirektørens begrunnelse er et behov for økt fleksibilitet.

Ressursene skal kunne styres bedre på kommunenivå, slik at de kan tilpasses lokale behov. En fjerning av lærernormen åpner dermed for at ressurser kan «dreies» fra barn og unge og over til andre behov i kommunen.

Men lærernormen er ikke et byråkratisk påfunn, eller en øvre grense for lærertetthet.

Den er en minimumsgaranti for at elevene i Sarpsborg får den oppfølgingen de har krav på. Når antall elever per lærer øker, blir tiden til hver enkelt elev mindre. Det betyr mindre tilpasset opplæring, mindre tid til å oppdage utfordringer og mindre mulighet til å gjøre noe med utfordringene før de vokser seg store.

Vi vet at tidlig innsats er avgjørende. Når elever får hjelp tidlig, øker sjansen for at de mestrer skolen og livet videre. Når lærertettheten reduseres, svekkes nettopp denne muligheten. Resultatet kan bli at flere elever trenger omfattende og kostbar oppfølging senere.

Det er et slitt, men godt uttrykk at det koster mer å reparere enn å forebygge, men det er jo sant.

Samtidig vet vi at slike kutt ikke rammer alle likt. Det er de mest sårbare elevene som taper mest: barn med lærevansker, språkutfordringer eller behov for ekstra støtte.

Når læreren får mindre tid, blir det vanskeligere å gi disse elevene det de trenger.

Dermed øker forskjellene, i en skole som i utgangspunktet skal utjevne forskjellene.

Kvaliteten i skolen handler ikke bare om læreplaner og ambisjoner, men om tid. Tid til å se elevene. Tid til å bygge relasjoner. Tid til å gi elevene gode tilbakemeldinger. Når denne tiden blir redusert, svekkes også læringsutbyttet, og vi risikerer at flere elever faller utenfor.

Kommunedirektøren støtter også å fjerne såkalte «øremerkinger». Det betyr at penger som er konkret satt av til skolebøker og utstyr, skolebibliotek og toppet bemanning i barnehagene, nå blir en del av kommunens generelle budsjett.

Skulle dette bli en realitet, blir det opp til hver enkelt kommune hvor mye penger som legges i for eksempel skolebøker.

En fjerning av lærernormen vil bety en betraktelig økning i arbeidspress for lærere.

Flere elever per klasse gir mindre tid til forberedelse, vurdering og oppfølging. Det går ikke bare utover elevene og kvaliteten på undervisningen, men også utover arbeidsmiljøet. Det innebærer økt risiko for sykefravær og at flere lærere forlater yrket.

Til slutt handler dette også om rettferdighet. Lærernormen sikrer et minimumsnivå for alle elever, uavhengig av hvor de bor. Uten en nasjonal standard, risikerer vi at kvaliteten på skoletilbudet blir avgjort av om man bor i en «rik» eller «fattig» kommune.

Da blir ikke lærernormen lenger et spørsmål om system eller struktur. Det blir et spørsmål om barnas hverdag og framtid. Lærernormen er ikke en luksus eller en maksgrense, den er en minstenorm.

Så hvilke konsekvenser vil dette få for elevene i Sarpsborgskolen? Jeg bare spør.

Sarpsborg kommune har sagt at det skal satses på barn og unge. Kommunens visjon er tross alt: «Sarpsborg – der barn og unge lykkes». Jeg mener at det å støtte avvikling av lærernormen, er et tydelig signal om at kommunens prioriteringer ligger et helt annet sted enn i klasserommet.

Partiene forhandler om skolestrukturen: – En vanskelig sak

Før Sarpsborg vedtar særskole: Sju spørsmål politikerne må stille