Herold

– Det som har opprørt meg etter nyttår, er at støttekontakter ikke lenger kan skrive timelister for hånd, men at det nå må gjøres på nettet, skriver Tom Ragnar Gyllensten.

Nå nærmer vi oss påske. Et av de siste ordene Jesus kom med da han skulle lide korsdøden, var setningen «Far tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør».

Uten sammenligning for øvrig, tenker jeg ofte også på dette, når jeg som en eldre mann, tar en telefon til forskjellige instanser i kommunen, og hele tiden får til svar: Du får sende en mail til Helse-Norge, så går den direkte til de det gjelder.

Det som virkelig har opprørt meg etter nyttår, er at alle som er støttekontakter nå ikke lenger kan skrive timelister for hånd, men at det nå må gjøres på nettet.

Dermed må mange støttekontakter nå ha hjelp av barn og barnebarn for å føre timelistene.

Dette mener jeg kan gå ut over taushetsplikten og også føre til at støttekontaktene, som i mange år har gjort en god jobb med å hjelpe eldre eller andre grupper i samfunnet ut av isolasjon og ensomhet, i stedet for å få en takk for jobben de har gjort og gjør, nå kan føle at de har gått ut av tiden og kan miste det siste av selvtilliten, når de innser at her kommer jeg til kort nok en gang.

Selv har jeg hatt støttekontakt siden 2016.

I den første tiden føltes det litt nedverdigende å få tildelt støttekontakt, men jeg må innrømme at dette har hjulpet meg til å komme ut og fått et rikere liv.

Jeg er glad jeg ydmyket meg og tok imot denne hjelpen.

I kontakt med de nye som nå har tatt over denne tjenesten i kommunen, fikk jeg til svar at dette ble innført for å gjøre det enklere for støttekontaktene å føre timelistene. Min opplevelse er tvert imot at mange støttekontakter synes alt har blitt vanskeligere.

Jeg ber dere som jobber med dette i kommunen i Sarpsborg, at dere kan innse at det som er enkelt for deg, ikke nødvendigvis er enkelt for andre og omvendt. Det som er enkelt for meg, er ikke nødvendigvis enkelt for deg eller dere.

Husk at mange av oss eldre, eller andre grupper som trenger denne tjenesten, kan føle oss som analfabeter med alt det som blir tredd nedover hodene våre, men at vi kan være flinke på andre områder.

Noe vi nesten aldri får vist, hvis vi blir sittende hjemme i leilighetene våre.

Det jeg håper jeg har lært i tiden jeg har tilbrakt her på jorden, er å være ydmyk.

Det håper jeg dere i kommunen som arbeider med mennesker også kan strekker dere imot. Selv har jeg innsett at jeg fortsatt har en lang vei å gå med hensyn til ydmykhet og mellommenneskelig kjærlighet, som det ikke er tvil om at vi trenger mer av i samfunnet vårt.

Til alle dere som arbeider i omsorgsyrker i kommunen: Jeg skjønner at dere også kan lide under krav fra politikere og andre som sitter på toppen.

Det som alle krever av dere er stadige krav om effektivisering. Vi kan vel alle føle oss små i forhold til alle kravene som blir stilt til oss, som går utover trivsel og velbefinnende hos oss alle.

Var virkelig alt så mye bedre før?

Velferd foran høyresidenes usosiale kutt