Herold

Det er mer enn fem gode grunner til å glede seg til Harry Hole på Netflix.

Harry Hole (Detective Hole)

Netflix

Det begynner med søppel. Alt som er viktig i denne historien gjør egentlig det. Søppelet legger et lokk på Oslo, slik det alltid gjør når det blir for mye av det. Det er menneskelig søppel. Fullt i gatene. Av og til skjuler søppel sannheten som du er ute etter.

I Netflix-serien Harry Hole hos Netflix møter vi politimannen som aldri helt passer inn i sitt eget liv. Han er fortsatt den samme mannen som i bøkene til Jo Nesbø, selv når han spilles av Tobias Santelmann. En etterforsker med et blikk som alltid virker litt for sent ute, som om han allerede har sett slutten på historien.

Harry Hole er ikke en helt. Han er mer som en mann som har gått seg vill og bare tilfeldigvis endte opp i politiet.

Serien forsøker å fange akkurat dette. Den slitne kroppen. Den stille desperasjonen. Den konstante følelsen av at noe er galt, også når alt ser normalt ut. Kameraet hviler lenge på tomme gater, mørke leiligheter og mennesker som ikke sier helt det de mener. Oslo blir kaldere enn vi er vant til å se den.

Det er et smart grep.

For i Nesbøs univers er ikke mord bare mord. De er symptomer. Små sprekker i en by som allerede er full av dem.

Se de ferske bildene fra den nye «Harry Hole»-serien

Det som fungerer best i serien er nettopp stemningen. Den langsomme jævligheten som kryper inn i historien. Etterforskningen føles mindre som en klassisk kriminalserie og mer som en vandring gjennom et landskap av dårlige valg, gamle hemmeligheter og mennesker som har gått seg bort.

Harry selv beveger seg gjennom alt dette som en mann som allerede har vært her før.

Utfordringen er kanskje at dette Oslo er ikke Oslo slik vi kjenner det.

Søppelbyen Oslo

Her kommer regnet sidelengs inn over byen.

Oslo er ikke hvit og stille slik turistene liker å tro, eller slik den kanskje egentlig er.

Den er våt. Mørk. En by hvor lyset fra gatelyktene speiler seg i asfalt som aldri tørker helt. Det er i et slikt Oslo vi møter Harry Hole i Netflix-serien Harry Hole, inspirert av romanen Marekors av Jo Nesbø. En by full av søppel som ingen i Oslo har sett det før.

Det er noe med Harry Hole som gjør at folk snakker.

Derfor dukket plutselig politibiler, ambulanser og superbil i nabolaget

Kanskje er det fordi han virker mindre interessert enn andre politifolk. Kanskje fordi han ikke later som han forstår mer enn han gjør. Eller kanskje fordi mennesker som har gjort noe galt ofte kjenner igjen noe i ham.

Noe ødelagt. Slik som Oslo i serien.

Serien forsøker ikke å gjøre Harry til en helt. Heldigvis. Han er en mann som går litt for fort gjennom livet sitt. Drikker litt for mye. Tenker litt for mye. Og ofte ser sammenhenger som andre ikke vil se.

Harry Hole på Netflix

Historien i serien følger sporene fra et dødsfall som ikke vil oppføre seg slik dødsfall pleier. Noe skurrer. Små detaljer ligger feil. En tidslinje som ikke passer. En historie som endrer seg hver gang noen forteller den.

Harry gjør det han alltid gjør når noe skurrer. Slik som her når folk dør litt for tilfeldig. Et gammelt bakran. Et mystisk mord.

Han begynner å grave.

Ikke bare i saken. Men i menneskene rundt den. I vennskap som ikke tåler lys. I lojalitet som viser seg å være noe annet når man ser nærmere etter. I hemmeligheter som har ligget stille i årevis. Det er ikke en sak, ett liv. Det er flere, mange liv.

Åpner opp om Harry Hole-serien: – Har én gigantisk frykt

Det er her serien er på sitt beste.

Når den lar stillheten gjøre jobben. Når kameraet blir værende litt for lenge i et rom etter at noen har gått. Når man skjønner at sannheten ikke nødvendigvis ligger i det folk sier, men i det de ikke sier. I de tidvis lange dragene over Oslo by.

For Harry Hole fungerer som en virkelig god krimserie.

Norsk krim på Netflix-nivå

Den slitne rytmen i hvordan han beveger seg gjennom historien. De små pausene før han stiller spørsmål. Følelsen av at han alltid ligger et par skritt bak sannheten, helt til han plutselig ikke gjør det lenger.

Og når brikkene begynner å falle på plass mot slutten, skjønner man hva denne historien egentlig handler om.

Ikke bare om hvem som gjorde det.

Men hvorfor.

For i en Harry Hole-historie er mord aldri bare et mord. Det er en konsekvens. Et resultat av små valg som ble tatt lenge før noen døde.

Og når regnet til slutt legger seg over byen igjen, sitter man igjen med den samme følelsen som etter en god Nesbø-roman.

At noe fortsatt er galt der ute.

Latterliggjør norsk serie

Og at Harry Hole, før eller siden, kommer til å finne det. Slik skaperne av denne serien har gjort det. Slik de har åpnet hver eneste skap for å riste ut alt som kan krype og gå av norske skuespillere.

Stjernerekke av norske skuespillere

Det er flere gode skuespillerprestasjoner i serien. Tobias Santelmann gjør seg som Harry Hole, og det er ikke mange episoder før du har glemt ham fra Exit eller annet. Joel Ninnaman som Tom Waaler er sensasjonelt god, og vi er helt sikre på at SAS slutter med sin reklame etter at serien har hatt sin premiere. Uten å spoile for mye.

Pia Tjelta leverer sine saker godt, men det gjør også hele bøtteballetten med norske skuespillertalenter. Frank Kjosås, Ingrid Bolsø Berdal, Ane Dahl Torp, Agnes Kittelsen, Helge Jordal, Linn Skåber, Atle Antonsen og nesten helt selvfølgelig Bjørn Sundquist. For å nevne noen i en slags hvem, hva, hvor i norsk skuespillerverden.

En Harry Hole-serie som fungerer

Dette er en veldig god krimserie.

Ikke en serie som er god til å være norsk.

Dette er en veldig god serie uansett hvordan du sammenligner den.

Så får man heller svelge det som til tider er litt slett håndarbeid for å dramatisere som da politibiler kjører nordover forbi Aker sykehus for å komme til Ullevål, eller at om det var så mye søppel utenfor Schrøder i virkeligheten ville stedet blitt stengt.

Åpner om blodig «Harry Hole»: – Skjærer av k****

For det er ingen tvil om at forsøplingen som framstilles her er mange ganger verre enn det man noen gang har sett i Oslo.

Man kan irritere seg over geografiske snarveier og fjell av søppel som ingen renovasjonsetat ville vedkjent seg. Men kanskje er det poenget. Dette er ikke en dokumentar om Oslo kommune; det er en visualisering av Harrys indre landskap. Søppelet er ikke bare plast og papir. Det er de ubehagelige restene av menneskelige relasjoner som har gått i oppløsning. Og det er det mye av her.

Når rulleteksten går etter siste episode, sitter man igjen med en følelse av at regnet i Oslo aldri egentlig vasker gatene rene. Det bare flytter på skitten. I tillegg at du med en gang tar serien bakelngs for å se hva som var, og når du burde ha skjønt. Slike gode krimserier skal.

Netflix har ikke bare laget en krimserie; de har klart å fange essensen av hvorfor vi aldri blir ferdige med Harry Hole. Han er vår tids vaktmester i en by som insisterer på å rote det til for seg selv. Det er mørkt, det er vått, og det er akkurat så jævlig som det skal være når Nesbøs univers får liv på skjermen.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=83343

Om Santelmann og resten av stjernegalleriet har klart å rydde opp i kaoset? Neppe. Men de har vist oss at det er i søppelet de mest menneskelige historiene finnes. Og for Harry Hole er arbeidsdagen dessverre aldri over.

Det er rått, det er stilsikkert, og det er akkurat så ubehagelig som god krim skal være. Harry Hole har funnet sin plass i strømmegigantens bibliotek, og selv om Oslo aldri har sett verre ut, har norsk seriekrim sjelden sett bedre ut. Vi gleder oss til sesong to.

Jo Nesbø er en virkelig god krimforfatter. Nå er han også en virkelig god manusforfatter for TV-serier.