Herold

Indre Troms har vært beleiret av norske og allierte styrker siden mandag 9. mars. Cold Respons heter øvelsen som sprenger alle grenser for hva en militærøvelse kan være.

Med krig i Midtøsten og Ukraina som bakteppe er alle involverte land gitt frie tøyler til å øve så hardt og brutalt de måtte ønske. Ingen begrensninger. Full gass, velsignet fra øverste hold i Norge, Tyskland og Canada. Støre, Merz og Carney har kastet glans over det hele med sitt besøk.

Landene har behov for å øve sammen, gjerne så realistisk som mulig. Det er forståelig. Og gjerne blant lokalbefolkningen, viser det seg, for det får man nemlig ikke gjøre i land som Tyskland og Canada, der øvingsarealene er strengt avgrenset. Heldigvis har Norge en koloni i nord med noen minoriteter av kvener, samer og andre annenrangs nordmenn. De fungerer utmerket som rundingsbøyer for øvende nasjoner og deres verdiløse eiendommer gjøre nytte som underlag for stridsvognens grove belter. Vær så god. Soldater som sniker seg langs husveggen, militære snøskutere oppstilt foran trappa, stridsvogner på gårdsplassen, kontrollposter der lokalbefolkningen må legitimere seg, og sågar bortvisning fra egen eiendom. Alt er lov.

Hadde det enda vært sånn at øvelsen måtteforegå akkurat her, og hadde det vært slik at Forsvaret varslet i forkant og ryddet opp i etterkant, så hadde det kanskje vært litt lettere å akseptere. Men sånn er det ikke. Langt ifra. Øvelsen må ikke foregå her og forsvaret tar ikke de hensyn man bør kunne forvente. Den hundre år gamle strategien, der indre Troms var stedet en eventuell russisk fremrykning over land skulle møte motstand, og tilknytningen til Narvik som den nordligste isfrie havnen, er helt utdatert. Isfri havn finnes nå så langt nord som i Longyearbyen og de 75.000 menneskene i Finnmark fortjener snart få status som noe mer enn høvelig kanonføde i buffersonen mot Russland.

I tillegg erSverige og Finland blitt medlemmer av Nato, og de ruster opp. Verden er forandret, men idéen om indre Troms som strategisk avgjørende består. Den er seiglivet. Det kan skyldes at dette gradvis har blitt til distriktspolitikk. En suksesshistorie, om du spør politikere fra Bardu og Målselv kommune. De har systematisk infiltrert forsvarskomiteer og andre instanser som kan øke Forsvarets aktivitet i regionen. De har brukt all sin politiske kapital på dette og de har lyktes så til de grader. Dette gjelder for så vidt mange politikere som gjennom årene har sittet på Troms-benken i Stortinget. De har byttet vekk naturen vår mot noen arbeidsplasser. Det som en gang var forsvars-strategi har for lengst blitt til kommuneøkonomi.

En plass måde jo øve, tenker du kanskje. Det er sant, og da er det verdt å nevne at staten eier omkring 4 millioner dekar i kommunene Bardu og Målselv og at ca. 350.000 av disse allerede er militære øvingsfelt. Om det nå er slik at disse militærøvelsene på død og liv må foregå i indre Troms, så bør noen forklare lokalbefolkningen hvorfor de ikke kan foregå på statens egne arealer.

Forsvaret er ikke kjent for å rydde opp etter seg, eller å gjøre opp for seg. Skadene kompenseres i liten grad. Militærøvelsen rammer vilkårlig og er som et skattelotteri der man bare kan tape. En ekstra skatt på lokalbefolkningen.

Jeg går og tenker, mens jeg plukker søppel etter øvelsen, langs min kjære tursti, seterveien med 200 års kulturhistorie i seg, som nå har blitt til en 7 meter bred ferdselsåre for stridsvogner. En slagmark. Er det vits å rydde opp? Er det noe vits å plante til med ny skog i plantefeltene, der stridsvogner har lekt seg? Forsvarsbudsjettene øker jo bare og neste øvelse kan fort bli enda verre.

Det er knapt lovå være kritisk til noe Forsvaret foretar seg. Ikke nå. Nå må vi alle spille på lag, gå i takt og være takknemlige for at vi har et forsvar som kan beskytte oss, om de da ikke kjører seg fast i snøen, igjen.