Herold

Lofotposten slår fast i artikkelen at Lofoten har landets dårligste utvikling i antall gårdsbruk. Bonden Svein Halvar Frantzen (60) ser at ingen vil ta over, mens Bondelaget advarer mot en politikk som kveler de små brukene.

Dette er ikke noen ny utvikling. Vi har levd med ei sammenhengende bruksavvikling de siste 75 årene, bare avbrutt av noen perioder med en slakere nedleggingstakt. Selv etter at vi er kommet under 40 000 gårdsbruk her i landet, så legges det fortsatt ned ett gårdsbruk hver eneste dag.

Det er selvsagt dramatisk at antall gårdsbruk i Lofoten er redusert med 30 %, mens tallet på landsbasis er 15 %. Dermed er altså Lofoten rangert nest nederst av alle landets regioner.

Det er dessverre mange i samme situasjon som gårdbruker Svein Halvar Frantzen (60) i Vestvågøy. Mange opplever at neste generasjon ikke vil overta, og det er flere eksempler på «siste bonde i bygda», og også «siste bonde i kommunen».

Hovedårsaken til dette er at lønnsomheten i jordbruket er for lav. Skal vi få rekruttert nye bønder må både de økonomiske og sosiale kårene være like gode i jordbruket som i andre yrker. Det er ikke tilfelle i dag.

Et viktig tiltak for å skape likestilling med andre yrker er å få fjernet samordningsregelen. 80 % av gårdbrukerne kombinerer jordbruksdrifta med arbeid utenom. Når de så blir sjuke, eller skal ha barn, så blir dekningen av avløserutgiftene samordnet med sykepengene fra jobben som lønnstaker. Det betyr at bonden må dekke dette misforholdet sjøl, eller gå i fjøset rett etter fødsel.

I Lofoten er 7.7 % av jordbruksarealet gått ut av drift i løpet av de siste 10 årene. Dette er også helt i tråd med utviklingen i resten av landet, men er sterkere i Lofoten enn i resten av landet.

Det som er overraskende, er at representanter for Bondelaget er overrasket. Resultatet kommer etter en 75 år lang strategi. Og strategien er at det skulle satses på oppbygging av større bruk, og at disse skulle overta jordressursene fra de mindre. Produktprisen premierer stor produksjon, og når etter hvert også tilskuddene blir fordelt på samme måte, og investeringsmidlene brukes på store og kostbare utbygginger, så fungerer strategien. Resultatet er at vi har fått bønder som jobber flere årsverk, samtidig som bruksnedlegginga fortsetter, og jord går ut av drift. Det er fordelingen av pengene som gjør at driftsplaner for utbygginger med arbeidsforbruk som kan sammenlignes med andre yrker, gir røde tall.

Å stille spørsmål ved metodene bak undersøkelsen, eller lokale politikere. Det er faglagene i jordbruket og staten som har ansvaret for å skape ei lønnsomhet i jordbruket som sikrer rekruttering til næringa. Kommunene har sine oppgaver i å sikre jordbruksarealet til matproduksjon. Ut over det bør kommunepolitikerne påvirke sentrale myndigheter til å sikre lønnsomheten i jordbruket, og andre tiltak som styrker næringa.

Dette er en villet politikk. Politikken virker. Siste tiltak i denne strategien er stortingsvedtaket om normering av inntektene i jordbruket som helhet. Dette betyr at ramma for jordbruket hvert år blir lagt på 20 % under reell inntektsjamstilling. Dette gjør det vanskelig, og kanskje umulig å nå stortingets vedtatte mål om 50 % sjølforsyning innen 2030. Det gjør det også umulig å bygge opp en god nok matvareberedskap, innenfor jordbruksavtalen.

Nordland Bonde- og Småbrukarlag håper å få med seg Bondelaget på at alle bruksstørrelser, distrikter og produksjoner skal heves opp på samme inntektsnivå som andre yrkesgrupper. Det betyr i realiteten at normeringsvedtaket må oppheves. Da kan vi snu avviklingen av gårdsbruk til utvikling, som gir mulighet for økt sjølforsyning og økt matvareberedskap.