Herold

– Norske transportører kommer ikke til å klare å samle seg til noen felles stans eller aksjon, skriver Pål Edvin J Olsen.

En lastebileier velger å parkere bilen fordi han nekter å kjøre med tap. Resten av oss fyller diesel og håper at minus en dag blir pluss av seg selv.

I magasinet Tungt kan man lese om en bileier som tok det valget mange snakker om, men få faktisk gjør. Han parkerte traileren. Ikke fordi han manglet oppdrag, men fordi regnestykket ikke gikk opp. Han hadde regnet seg frem til at han satt igjen med 80 kroner timen. Da er det ikke drift lenger. Da er det avvikling med motoren i gang.

Svaret han fikk da han ba om dieseltillegg, er det samme som går igjen over hele landet: det finnes andre som kjører.

Det svaret er ikke tilfeldig. Det er selve ryggraden i et marked som vet at transportleddet er svakt. Det brukes hver gang noen prøver å ta betalt for det det faktisk koster å kjøre.

Derfor ser vi også at mange kjører uten kontrakter. Ikke fordi det mangler oppdrag, men fordi det mangler seriøse oppdragsgivere som er villige til å forplikte seg. Altfor mange kjøper transport på spot, ikke fordi de må, men fordi det gir dem full frihet til å bytte ut transportører så fort pris blir et tema.

Det er ikke tilfeldig. Det er en bevisst måte å holde prisene nede på.

I denne saken ser vi én som faktisk setter foten ned. Han parkerer. Han sier stopp.

Samtidig sitter resten av bransjen og snakker om samhold. Om å stå samlet. Om å vise styrke.

Men det holder ikke å snakke.

For i det øyeblikket én parkerer, står det andre klare til å ta oppdraget. De samme som snakker om fellesskap, er ofte de første til å hoppe på når noe blir ledig.

Det er der problemet ligger.

Norske transportører kommer ikke til å klare å samle seg til noen felles stans eller aksjon. Det er for mange som ser sitt snitt til å tjene noen kroner der andre sier stopp. For mange som ikke klarer å si nei.

Og så lenge det er slik, vil svaret alltid være det samme:

Det finnes andre som kjører.

Vi ser nå at fylkeskommunene engasjerer seg og krever tiltak fra regjeringen. Det er bra. Politikerne skal tenke på de som har valgt dem og satt dem der de er. Samtidig sitter det stortingspolitikere med rundt 1,2 millioner i årslønn. Ingen av dem kjenner dette på kroppen når drivstoff, mat og tjenester blir dyrere.

Men uavhengig av det, så må transportbransjen begynne å tenke på seg selv. Skal man drive sunn butikk, må prisene settes slik at man faktisk sitter igjen med en fortjeneste. Det må være rom for marginer, og det må være rom for å håndtere det vi står i nå. Det er fire år siden forrige gang vi opplevde en slik prissmell på drivstoff. Når kommer neste? Hva skjer hvis tilgangen blir dårligere? Hva skjer hvis vi må begynne å rasjonere?

Det må bli jevnt slutt i bransjen med at man inngår kontrakter uten en klausul som lar deg etterfakturere indeksøkninger kvartalsvis. Verktøyene finnes. Prisindeksene kommer hvert kvartal. De er ikke til pynt.

Så lenge dette ikke tas på alvor, vil det ikke spille noen rolle hvem som parkerer.

Det vil alltid stå noen klare til å ta plassen. Selv om drivstoff kostnaden har resultert i en reel kostnadsøkning på 8,7 % i skrivende stund for transportbransjen. Absorber den.

Med vennlig hilsen Pål Edvin Joakim Olsen