Herold

Jeg har ingen problem med å forstå at folk er uenige i retningslinjene innen islam, men det gjelder alle religioner. Samtidig er det viktig å skille mellom religion som leveregler og mennesket.

For en utenforstående virker det voldsomt å nekte seg selv både mat og vann når det er noe man har tilgjengelig.

I oppveksten hadde jeg grunnløse fordommer mot det ukjente, og har i voksen alder bestemt meg for en prinsipiell ting:

Skal jeg ha meninger om noe, skal jeg ha satt meg inn i det først.

Derfor bestemte jeg meg for å teste det muslimer verden over gjør en hel måned hvert år. Jeg ble med på fasten, men i én uke.

Et dypdykk

Jeg likte ikke tanken på å slutte å snuse, drikke kaffe, spise og drikke til normale tider, men tenkte det skulle gå greit.

Snusslutt var kjipt, men tørsten var det verste.

Skiturer og spinning føltes åpenbart unødvendig. Mens andre gispet etter luft og fikk i seg væske mellom intervallene, satt jeg selv og telte minuttene til jeg selv kunne fylle vannglasset. Heldigvis var det bare to og en halv time igjen.

Hverdagen stopper ikke selv om jeg er sulten, tørst og sliten. Og når «alle andre» kan leve som normalt gjennom fasten, var det ingen grunn til at jeg skulle være noe dårligere.

Brå start

1. februar startet jeg. Kalenderen viste at siste «frist» for å spise eller drikke før lysstrålene brøt mørket var 05:40.

Ved hjelp av ni vekkerklokker var det i hvert fall ingenting å si på innsatsen. Om jeg skulle gå gjennom lørdagen uten næring, snus og kaffe, skulle jeg i det minste banke nedpå et par brødskiver og nok væske til å holde det gående til kvelden.

Jeg kom til bevissthet med tre minutters margin. Frokosten ble tre dadler og et glass vann.

Mat er ikke det første jeg tenker på om morran, og kroppen er potensielt latere enn hodet – det er i hvert fall sånn det føles. Jeg endret taktikk, og snudde døgnet.

Det virket fornuftig å sove bort mest mulig av fastetiden, så det raskere var lov å både drikke og spise. En bieffekt var riktignok at jeg spiste middag klokken tre om natta, selv om jeg startet på jobb tidlig dagen etter.

I underskudd på søvn, koffein og med snusabstinenser krabbet jeg meg gjennom en uke med fasting. Da var jeg fornøyd, og mener selv jeg har forståelse nok til å ha egne meninger om Islams helligste måned.

Retningslinjer

Det høres kanskje merkelig ut, men ramadan føltes mer som en døråpner til å bli kjent med folka bak.

Det jeg kjente mest på, var åpenheten og inkluderingen. Da jeg først kontaktet Amidou Metoumgbie ved Kongsberg Islamsk kultursenter var han utelukkende positiv, og inviterte meg til en prat. I over en time satt vi og snakket om troen, religion og den Islamske kalenderen.

Han fortalte at ingen kan bli hindret fra å gjøre som de selv vil, og det er ikke deres oppgave å dømme andre for sine valg. Troen er at alle til syvende og sist vil stå foran skaperen – og det er da måten livene er blitt levd på skal bedømmes.

Koranen gir dem retningslinjene hver enkelt kan velge å følge, både kvinner og menn.

Strengt men inkluderende

Jeg er både naiv og godtroende, og var veldig bevisst på at samtalen med Amidou ikke skulle være det eneste grunnlaget for egne meninger. Heldigvis ble jeg bedt på iftar, og fikk selv oppleve både bønnen før måltidet og samholdet blant flere titalls nasjonaliteter.

Menn og kvinner spiste adskilt, og mennene forsynte seg først.

Uvant?

Absolutt, men samtidig ikke et resultat av at mennene bestemte det. Koranen beskriver at det er slik det skal være, og alle gjestene har tatt individuelle valg om å leve etter retningslinjene fordi de deler en felles tro.

Religion og mennesket

Man kan være uenig i religion og retningslinjer. Utfordringen er at det er menneskene som kritiseres, og det er her det bør være en tydelig grense.

At enkelte lever et religiøst liv betyr ikke at de dømmer menneskene rundt seg. Å ha fordommer andre veien blir i mine øyne tåpelig.

Selvfølgelig finnes det råtne egg i kurven, og flere gjemmer seg bak religion i både krig og umenneskelige handlinger. Det betyr likevel ikke at alle som følger en religion er idioter.