Herold

Det er et ord som går igjen når Larvikspolitikere forklarer både budsjett og skolestruktur: ansvarlighet.

Ansvarlig økonomi. Ansvarlig drift. Ansvarlige valg.

I en diskusjon på Facebook skriver Morten Riis-Gjertsen at det er politikernes ansvar å få på plass et budsjett uten eiendomsskatt, fordi det var det de gikk til valg på. Det er en ærlig sak. Han sier det i det minste rett ut: Det handler om valgløftet. Så får resten – skoler, barn og nærmiljø – bøye av der det trengs.

Det er her jeg faller av. For hva er egentlig mest ansvarlig? Å presse fram et budsjett uten eiendomsskatt uansett konsekvenser? Eller å erkjenne at virkeligheten har innhentet valgløftene, og justere kursen før man skyver konsekvensene over på unge familier, elever og lokalsamfunn?

For meg er det i alle fall helt klart. Det er mer ansvarlig å tåle å si «det går ikke», enn å legge ned skoler for å få det til å se ut som om det går.

Særlig når det tallgrunnlaget man styrer etter knaker i sammenføyningene. Flere – både fagfolk og engasjerte foreldre – har pekt på at vedlikeholdstallene virker unormalt høye, og at oppgraderingsbehov er lagt inn som om flere skoler står foran full rehabilitering på én gang. Det er vanskelig å kalle det et solid og trygt grunnlag for et så omfattende vedtak. Det pekes på at grunnlaget kommer fra kommuneadministrasjonen, og politikerne må stole på dem. Men vi skal kanskje ikke glemme at det der er flere som har lagt sin ære i å få gjennom endringen de har jobbet så mye med? Er de objektive i vurdering av innvendinger? Eller er det nettopp her politikernes ansvarlighet bør komme inn?

Jeg har sett denne typen «ansvarlighet» før. Da jeg jobbet i LHL Helse, var det en direktør som lovet et nytt, stort sykehus – en drøm mange hadde båret på i årevis. Han gjennomførte, og sykehuset ble reist på Gardermoen. Men regnestykkene som skulle gjøre prosjektet «bærekraftig» ble tilpasset målet, og ikke virkeligheten. Blant annet ble det lagt til grunn at antall hjerteoperasjoner i Norge skulle øke med rundt 40 prosent. Ikke fordi det var et behov for det, men fordi budsjettene trengte det. I realiteten var antallet operasjoner på vei ned, grunnet god forebygging og bedret folkehelse. Konsekvensen ble et sykehus som aldri gikk rundt, store økonomiske tap, og en organisasjon som nesten kollapset.

Poenget er enkelt: Det er ikke ansvaret og lovnader i seg selv som er problemet. Det er når ansvaret kobles fra virkeligheten, og levering på løfter blir viktigere enn å akseptere realiteter.

Og så kommer vi til det store argumentet som går igjen fra kommunens ledelse: «Vi blir færre barn og flere eldre.»

Det høres dramatisk ut. Men når man skraper litt i overflaten, er det vanskelig å få det til å henge helt sammen med tiltakene det nå styres mot. For selv om totaltrenden i kommunen peker nedover, er det ikke tilfelle overalt. Rundt Hedrum er bildet et annet: flere unge familier, mer boligbygging, nye arbeidsplasser, og prognoser som peker opp – ikke ned. Det ville vært naturlig å ta det med i vurderingen når man først bruker demografi som begrunnelse.

Det er derfor vanskelig å ikke få inntrykk av at «færre barn og flere eldre» brukes som generell begrunnelse – mens det egentlige hinderet ligger i at man på død og liv holder fast ved å fjerne eiendomsskatten. Da blir konklusjonene i skolesaken mindre styrt av fakta om barn, og mer av politikk og allianser.

Og så har vi selvsagt ordførerens bevingede ord: «How hard can it be?».De ble servert som et lite stikk til innbyggere som, visstnok, ikke forstår alvoret. Men det er fristende å snu spørsmålet tilbake:

Ansvarlighet handler ikke om å holde fast ved et løfte bare fordi det en gang var gitt. Det handler om å møte en oppdatert virkelighet, justere hvis grunnlaget er feil, og prioritere barn og lokalsamfunn foran symbolikk.

Og det, for å låne ordførerens uttrykk, burde vel ikke være så fryktelig vanskelig?

How hard can it be?