Herold

Et svar til HIL Svømming sitt innlegg 19. mars.

Først må jeg takke for engasjementet rundt barnehagesvømming. Jeg har stor respekt for både HIL svømming, foreldreutvalg og andre som løfter denne saken.

Det er lett å forstå hvorfor. Vanntilvenning og trygghet i vann er viktig, særlig i en kommune som vår, med Mjøsa så tett på.

For meg er dette heller ikke bare en prinsippsak. Jeg har vokst opp med en mor som var svømmelærer, og jeg har barn i barnehagealder selv – med flere på vei inn i samme fase.

Så ingen trenger å overbevise meg om at dette er et godt tilbud. Tvert imot skulle jeg gjerne sett at det kunne videreføres.

Men kommunepolitikkhandler også om noe mer krevende enn å si ja til det som er bra. Det handler om prioritering. Og akkurat nå står kommunene i en tid der vi må gjøre tøffe valg.

Har du spurt barnehagene, Bratlie?

Når staten velger å trekke finansieringen ut av en ordning, kan vi ikke automatisk forvente at kommunen skal ta over regningen hver gang.

Gjør vi det, bygger vi gradvis opp et budsjett som ikke er bærekraftig, og da går det til slutt utover andre viktige tjenester.

Det betyr ikke at barnehagesvømming er uviktig. Det betyr at vi må skille mellom det vi gjerne skulle gjort, og det kommunen faktisk har økonomi til å stå i over tid.

Kunne jeg ha spurt mer? Ja, det kunne jeg helt sikkert. Jeg har både snakket med og sett innspillene fra både foreldre og barnehager rundt i Norge, og de skal tas på alvor.

Samtidig synes jeg det er verdt å være ærlig om at mange av de sterkeste og mest koordinerte innleggene i denne debatten ikke kommer fra foreldre eller barnehager i Hamar, men fra svømmeklubber og svømmemiljøer.

Det er forståelig, fordi dette er en sak de brenner for. Men det er likevel en del av bildet.

Det er også verdt å minne om at dette tilbudet tidligere har vært finansiert på andre måter. I HILs egen søknad pekes det på at tilbud om barnehagesvømming før 2015 flere steder ble finansiert gjennom ulike stiftelser og andre eksterne midler.

Det viser at alternativet ikke nødvendigvis er enten full kommunal finansiering eller ingenting. Kanskje bør vi også diskutere om det finnes andre modeller igjen – i samarbeid med frivillighet, stiftelser eller prosjektmidler – framfor at kommunen alene skal overta hele regningen.

Jeg har også respekt for argumentet om at ansatte i barnehagene ofte ikke har tid eller rom til å rope høyt. Det er et poeng vi skal ta med oss.

Men som folkevalgte kan vi heller ikke legge til grunn at stillhet betyr at kommunen automatisk må videreføre enhver ordning staten har valgt å avslutte.

Dette er derfor ikke et nei til svømming. Det er heller ikke et uttrykk for manglende forståelse for barnas behov.

Det er et uttrykk for at kommunen må prioritere kjerneoppgavene og de ordningene vi har ansvar for å finansiere over tid. Svømmeopplæringen i skolen består, og det er der kommunen har sitt varige og lovpålagte ansvar.

Jeg har full respekt for at andre vurderer dette annerledes. Men det må også være rom for å si at et tilbud er godt, samtidig som man mener at kommunen ikke kan ta over alle statlige ordninger når staten trekker seg ut.

Kristine reagerer på vedtaket, men vil fortsette kampen: – Dette er kjempetrist